Motmakt

Har du tenkt over hvor stor påvirkningskraft du egentlig har i samfunnet? Demokrati ses på som en sentral norsk verdi, men kommer demokratiet virkelig til uttrykk gjennom valgsystemet vårt?

Motmakt jobber for radikal systemendring, men deltar ikke i parlamentarisk arbeid. Det er fordi vi ser forskjell på såkalt representativt demokrati og direkte demokrati. Representativt demokrati, for eksempel det parlamentariske systemet i Norge, har en del udemokratiske kjennetegn.

Sjeldne valg
Spør du en politiker, vil han måtte si seg enig i at politikk er noe som skjer hver dag. Likevel har vi som borgere kun mulighet til å påvirke annethvert år. Slik det politiske systemet fungerer i dag, går du til urnene og stemmer på representanter basert på hvilke posisjoner de gir seg ut for å stå for, og hvilke tiltak de lover å implementere.

I tiden mellom valgene er du som borger satt i en posisjon der du må reagere dersom (den kyniske ville si når) myndighetene bryter løfter eller går inn for en politikk utenom det politiske programmet. I Motmakt mener vi at et reelt folkestyre vil måtte innebære at folket kan initiere de politiske og økonomiske endringene de selv ønsker - Ikke at de blir satt i en posisjon hvor de må reagere på politikernes beslutninger.

Store mandater
Ikke bare er det langt mellom gangene folket får påvirke, men mandatene de angivelig folkevalgte fyller er store og uoversiktlige. De er ikke satt til å gjøre en spesifikk oppgave som det er lett å se om de mestrer, feiler på eller misbruker, men de er satt til å forvalte et helt felt.
Eksempelvis som utenriksminister, fiskeriminister, miljøvernminister og så videre. De administrerer veldig mange oppgaver, men selve arbeidet gjennomføres ofte av et departement eller offentlig organ, uten at man kan slå fast at driften uten videre påvirkes enormt av de skiftende ministrene. Med disse store mandatene, blir det ikke vanskelig å få overblikk og danne seg en mening om ministerens innsats?

Profesjonalisert politikk
Med tanke på hvor vanskelig det er å sette seg inn i jobben ministrene gjør, er det mange som ser på politikere som profesjonelle statsmenn som er ”kvalifiserte” til å forvalte samfunnet. Dette er en veldig kuet mening. Det som er viktig å huske på er at denne tanken går midt imot hele ideen om folkestyre. Dersom politikk skal være en profesjon man kan kvalifiseres til eller ikke, blir ikke demokratiet nødvendig. Da kan jo de best kvalifiserte bare styre, og vi andre underkaste oss.

Privilegier og klasse
Men det er ikke bare på denne måten den politiske klassen stiller seg over folk flest. I tråd med tanken om politikk som en profesjon følger det også med store privilegier til disse mandatene. Statsråder tjener godt over en million i året, og har en rekke andre frynsegoder som for eksempel diettpenger, gratis innenlandsreiser, losji i bolig (når de bor mer enn fire mil unna Stortinget), 18 ukers ferie, med mer. Tanken er at privilegier vil skaffe til veie de best kvalifiserte søkerne til politikken. Vi mener at kvalifikasjonen til en som søker å jobbe i folkets tjeneste er direkte disproporsjonal med hvor mye lønn de krever, og at mandater bør fylles av folk med ønske om å bidra til sitt ansvarsområde.

Når en politiker lever med samme materielle velstand som topper i næringslivet, følger det at interessene til dels også kommer til å sammenfalle, og det viser seg tilknytningen mellom politikken og næringslivet er stor. Næringslivstopper går inn i politikken og politikere går inn i private styrerom.[1]

Politiske spørsmål i kapitalens vold
Når du stemmer påvirker du, om enn ganske marginalt, hvor mye statlige midler som skal brukes til forskjellige formål, hvilke tiltak som skal settes i gang for å løse diverse samfunnsproblemer, og hvordan staten Norge skal representeres rundt om i verden.

Det du ikke har noen muligheter for å bestemme, er hvordan produksjonen skal styres. Hva skal lages, hvor mye, til hvilken pris, under hvilke forhold? Dette er avgjørelser som i stor grad påvirker din arbeidshverdag, men hvor du ikke har noe du skulle sagt. Norske selskaper representerer også Norge i utlandet, uten alltid å vise ”oss” fra vår beste side. Motmakt mener disse spørsmålene, ofte kalt ”økonomiske spørsmål”, i høyeste grad er politiske samfunnsspørsmål som burde være underlagt demokratisk kontroll. Vi mener derfor at det ikke holder bare å gjøre de politiske institusjonene som finnes mer demokratiske, men at både forvaltningen av vår felles hverdag og nærmiljø og produksjonen må omorganiseres fra bunnen av.

Felles for disse udemokratiske kjennetegnene er at de er systemiske. Det vil si at de ikke er enkeltforekommende utfordringer vi kan overse, men en tilstand som ikke vil bedres før det foretas dyptgående, grunnleggende endringer. Vi kan se sammenhengen mellom disse udemokratiske kjennetegnene og konkrete politiske avgjørelser. I Hellas finner vi et ekstremt eksempel: En folkeavstemning om budsjettkutt ble nektet folket av teknokrater i EU.

Datalagringsdirektivet og våpensalg
Datalagringsdirektivet ble vedtatt ved at Arbeiderpartiet og Høyre hadde flertall i stortinget. Samtlige ungdomspartier, Datatilsynet, pressen og en rekke interesseorganisasjoner gikk imot uten hell. På Facebook finnes det en gruppe som heter ”Vi som krever folkeavstemning om Datalagringsdirektivet”, på profilbildet finner vi ”Stopp datalagringsdirektivet”-logoen.[2] Vi kan bare anta at dette betyr at gruppen har kommet til samme konklusjon som oss: At dersom folket fikk bestemme, ville direktivet blitt møtt med veto.

Gapet mellom folkeviljen og utført politikk gjelder mange andre politiske avgjørelser også.

Det er liten grunn til å tro at det er mye folkelig iver over våpensalg til Saudi-Arabia, Kuwait, Egypt, Bahrain, Libya, De forente arabiske emirater, Qatar og Jordan. Det at staten Norge skal gjøre seg medskyldige i mord på demokratiforkjempere har vi fortsatt til gode å se i en valgkampsbrosjyre, men det har likevel vært praksis i flere år.[3,4,5]

Det viktigste her er ikke at man er imot datalagringsdirektivet, eller våpensalg, men at man er imot at vi har institusjoner som i det hele tatt gjør det mulig å treffe slike avgjørelser over hodene på folket. Man må stille spørsmål om hvorfor det er sånn og om den politiske prosessen kan være organisert annerledes.

Direktedemokrati, det eneste demokrati
Frihetlige sosialister søker etter og jobber for å skape institusjoner som både er effektive og frie. Der det er mulig, noe det vanligvis er, mener vi at slike institusjoner bør kjennetegnes av at man stemmer direkte: på saker; fremfor indirekte: på representanter som skal stemme på saker for en. Vi mener at mandatene skal være snevre og oversiktlige, og at individer skal ha demokratisk kontroll over alle avgjørelser som påvirker dem selv, økonomiske så vel som politiske.

Dette krever en radikal forandring i det politiske og økonomiske systemet. Vi mener en slik forandring ikke kan oppnås ved selv å bli del av det udemokratiske systemet, men ved å skapes utenfor av folket selv, på deres arbeidsplasser og i deres nabolag. Man har lite å lære om demokrati fra de som styrer Norge i dag.

[1] http://marxisme.no/index.php/2011/nr-2-2011/644-bjornar-moxnes.
[2] http://www.facebook.com/pages/Vi-som-krever-folkeavstemning-om-Datalagri...
[3] http://fredslaget.no/publikasjoner/rapporter/2904-statlig-tilretteleggin...
[4] http://www.framtiden.no/201109265277/aktuelt/bedrifters-samfunnsansvar/s...
[5] http://www.framtiden.no/view-document/487-norsk-eksport-av-krigsmateriel...

Terrorangrepet på Utøya og regjeringskvartalet står alene i sin brutalitet og størrelse. Det er imidlertid ikke første gang det blir utført en politisk motivert terrorhandling på norsk jord.

De fleste ble overrasket da det visste seg at det var en norsk høyreekstremist og ikke muslimske fundamentalister som stod bak terrorangrepene, men mistanken mot det høyreekstreme miljøet burde egentlig ha meldt seg straks regjeringskvartalet ble sprengt i lufta. Hvis man ser igjennom samtlige norske erfaringer med politisk motiverte attentat og terrorhandlinger etter 2. verdenskrig, ser man at det høyreekstreme miljøet ikke bare er overrepresentert, men også har brukt vold som et systematisk virkemiddel i sin politiske kamp. Siden slutten av 70-tallet og frem til i dag har høyreekstremister skutt, knivstukket, plantet bomber og planlagt ulike terroranslag mot alt fra barneskoler og 1. mai-tog til antifascister. Vold har vært en foretrukket politisk arbeidsmetode for norske høyreekstremister.

Mossads drap på Lillehammer
Det første kjente politisk motiverte drapet i Norge etter 2. verdenskrig ble riktignok utført av en utenlandsk etterretningstjeneste og ikke norske høyreekstremister. Den israelske etterretningstjenesten Mossad drepte den algeriske kelneren Ahmed Bouchikhi ved en feiltakelse på Lillehammer i 1973. Mossad trodde Bouchikhi var Ali Hassan Salemeh, en av lederne i Svart September, som året i forveien hadde stått bak en massakre på israelske OL-deltagere i München. 1970-tallets Europa ble blant annet preget av mange terrorangrep utført av venstreorienterte grupper. I Danmark utførte en maoistisk sekt, kjent som Blekingegadebanden, flere bankran til støtte for palestinske PFLP. I Tyskland og Italia stod RAF og de Røde Brigader bak en rekke terrorangrep og likvidasjoner. I Norge ble AKP-ml kontaktet av RAF om samarbeid, noe som ble kontant avvist. AKP-ml var tilhengere av væpnet revolusjon, men ikke førrevolusjonære terroraksjoner utført av en revolusjonær elite.

Norsk Front
Derimot var det den norske venstresiden som ble utsatt for de første politiske terrorangrepene i Norge siden 1945. I 1977 ble Oktober bokhandel i Tromsø sprengt av høyreekstremister. I 1979 kastet nynazisten Petter Kristian Kyvik en bombe inn i Faglig-1. mai-fronts 1. mai-tog i Oslo. Bomben ble kastet inn i demonstrasjonstoget fra utenfor Høyres hus, hvor høyreorientert ungdom tradisjonelt hadde demonstrert mot 1. mai-toget. En demonstrasjonsvakt ble hardt skadet i angrepet. Det var den nynazistiske organisasjonen Norsk Front, ledet av Erik Blücher, som stod bak terrorhandlingene på slutten av 70-tallet. Organisasjonen ble oppløst etter angrepet på 1. mai-toget.

Skadd person etter bombeangrepet mot 1. mai-toget i Oslo i 1979. Foto: NRK

Heller ikke 17. mai-togene fikk gå i fred for trusler om høyreekstrem terror. Sagene Skoles 17. mai-tog mottok på starten av 80-tallet stadige trusler om angrep fra nynazister, fordi skolen hadde et høyt innslag av innvandrerelever. I 1985 ble fasaden på Nor moské i Oslo ødelagt av en sprengladning; en kvinne ble skadd i angrepet. Bomben ble plassert ut av lederen av Nasjonalt Folkeparti, en avlegger av nazisten Erik Blüchers Norsk Front. I tillegg til Nor moské, har mer enn 20 religiøse sentre, flyktningeboliger, butikker eid av innvandrere og asylmottak blitt utsatt for brannstifting og sprengladninger fra 1985 og frem til i dag.
I 1981 stiftet flere tidligere medlemmer av Heimevernsungdommen organisasjonen ”Norges Germanske Arme” (NGA). NGA startet sin relativt korte karriere med å stjele flere våpen fra Heimevernet. Etter at politiet kom på ferten av våpentyvene og mistanker om tysting kom opp, ble to av medlemmene i NGA likvidert av sine egne. Den senere godt kjente nynazisten Johnny Olsen deltok i henrettelsen av de to uheldige våpentyvene, som ble tatt av dage med 29 skudd i nakke og rygg. Hva NGA skulle bruke våpnene til utover å drepe sine egne kamerater, kan man bare spekulere i. Olsen ble dømt til 18 års fengsel, men ble sluppet ut i 1993 og fikk anledning til å hive seg inn i kampen mot Blitz-miljøet.

Krigen mot Blitz og drapet på Benjamin Hermansen
Blitz-miljøet hadde tatt opp kampen mot nynazistene på 80-tallet, og ble i 1989 utsatt for det første av i alt tre bombeangrep mot huset. Blitzernes kamp mot nynazistene ble ofte fremstilt i media og av enkelte forskere som en slags gjengkrig mellom to voldelige ungdomsgrupper. Riktignok har Blitz og Antifascistisk Aksjon (AFA) banket opp nynazister ved en rekke anledninger, men stoppet også der. Det er en avgjørende forskjell mellom det antifascistiske miljøet i Norge og høyreekstremistene med tanke på voldsnivå og våpenbruk. Antifascister har aldri brukt skytevåpen eller sprengladninger mot høyreekstremistene, mens høyreekstremistene har brukt dødelige våpen og trusler om bruk av dødelige våpen mer som en regel enn et unntak.

I 1993 fikk de norske høyreekstreme et sjeldent selskap i bruken av terror og attentat som politisk virkemiddel. 11. oktober ble forlagssjef William Nygaard skutt utenfor sin egen bolig. Nygaard overlevde, og politiet fant aldri noen gjerningsmann. Nygaard hadde i 1989 utgitt boken ”Sataniske vers” av Salman Rushdie som hadde pådratt seg en fatwa fra det iranske presteskapet. Også foreleggere av boken var omfattet av fatwaen, og etter all sannsynlighet var attentatmannen enten fra den iranske etterretningen eller en islamsk fundamentalist.

Blitzhuset ble utsatt for en rekke angrep av høyreekstreme på 90-tallet. Foto: Kjetil Ree (Wikimedia Commons)

I 1994 og 1995 sprengte nynazister, ledet an av Johnny Olsen, to bomber mot Blitzhuset. Den ene bomben var så kraftig at den blåste ut vinduene på Rikshospitalet, som på denne tiden lå 60 meter unna Blitzhuset. Tilfeldigheter (og en høy mur som bomben satte seg fast i) hindret at ikke flere titalls mennesker ble drept. I følge senere innrømmelser fra Johnny Olsen var nynazistene også bevæpnet med maskinpistoler de planla å skyte blitzerne med. Sannhetsgestalten i Olsens forklaringer kan diskuteres, men både kulehullene fra Olsens Colt 45 og bombene mot Blitzhuset var høyst reelle. Mellom 1994 og 1998 ble antifascister i Oslo og Hønefoss skutt på ved minst fire anledninger, og truet med skytevåpen flere ganger. Den tidligere nynazisten Tom Kimmo Eiternes fortalte til Klassekampen i 2002 at hatet mot Blitz var så sterkt at han og andre nynazister la detaljerte planer om å massakrere rundt 30 blitzere med maskingevær.

Det nynazistiske miljøet ble sterkt svekket på slutten av 90-tallet, blant annet som resultat av antifascistisk motstand. Miljøet brøt fullstendig sammen etter at Boot Boys-medlemmene Joe Erling Jahr og Ole Nicolai Kvisler drepte norsk-afrikanske Benjamin Hermansen i 2001. To måneder før drapet på 15-årige Hermansen, ble en annen norsk-afrikansk mann knivstukket av nynazister i Oslo. Drapet på Hermansen førte til en voldsom mobilisering mot nynazistene. Rekrutteringsgrunnlaget forsvant og mange trakk seg ut av miljøet. To år før det rasistiske drapet i Oslo, ble indiskfødte Arve Beheim Karlsen jaget på Sogndalselva. 17-åringen druknet. Vitner forteller at det ble ropt ”drep negeren!” like før Beheim Karlsen forsvant. To mistenkte ble dømt for vold og trusler, men ingen ble dømt for drap. Det var heller ingen som gikk i demonstrasjonstog mot rasisme.

Folkehav på Youngstorget til minne om Benjamin Hermansen, ti år etter han ble drept av nynazister. (Creative Commons: Rødt nytt.)

Hatet mot Islam
Første halvdel av 2000-tallet ble Norge forskånet for politiske attentat og terrorangrep. Tiåret ble imidlertid innledet av de voldsomme terroraksjonene i New York som forandret den politiske debatten i Europa. Angrepene i New York og den endeløse krigen mot terror brakte med seg en debatt preget av frykt og fokus på sivilisasjonskonflikt. Nye høyreekstreme miljøer la de mest upopulære raseteoriene på hylla, og rettet i stedet fokuset mot Europas største kulturelle minoritet, muslimene. Frykten for muslimsk terror hjemme i Norge ble holdt i live av sirkuset rundt den kurdiske mørkemannen Mullah Krekar. I 2006 ble det løsnet skudd mot synagogen i Oslo. Arfan Bhatti, en tidligere torpedo med tilknytning til det pakistanske gjengmiljøet, nå en slags religiøs fundamentalist, ble dømt i 2008 for å ha medvirket til skuddene mot synagogen.

Senere samme år ble en advokat ble arrestert for å ha skutt med hagle på Hvalstad asylmottak og skadet en 16 år gammel asylsøker. Advokaten forklarte at han hadde blitt påvirket av et leserinnlegg og en samtale med en person fra en innvandringsfiendtlig organisasjon. Litt senere, i august 2008, ble den norsk-somaliske drosjesjåføren Mamel Jamal Shirvac skutt og drept av en passasjer, på Heimdal utenfor Trondheim. Passasjeren var en 26 år gammel mann som var svært aktiv på noen av de samme islamofobiske nettstedene som Anders Behring Breivik. 26-åringen fikk en psykiatrisk diagnose og ble dømt til tvunget psykisk helsevern.

Et tiår som startet med terrorangrepene den 11. september 2001, ble på sett og vis avsluttet med Anders Behring Breiviks angrep på Oslo og Utøya 22. juli 2011. I stedet for islamistisk terror som mange fryktet, ble terroren utført av en muslimhatende høyreekstremist fra Oslo vest. I norsk sammenheng står Breivik helt alene når det gjelder omfanget av sin aksjon. Men Breivik som høyreekstrem terrorist, faller inn i en norsk politisk tradisjon som har vart siden bombingen av Oktober Bokhandel i Tromsø i 1977. Det høyreekstreme politiske miljøet er i Norge helt ensomme i sin systematiske anvendelse av terror og politiske drap/drapsforsøk på etniske minoriteter og politiske motstandere.

Beslutningstaking ved konsensus er en vanlig måte å organisere seg på den autonome venstresiden. Den har fordeler ved at den er direkte og deltakende. Medlemsmassen er der avgjørelsene tas og bestemmer hvem som implementerer dem. Allmøtet snakker til de kommer til enighet. Men dette betyr ikke at det er den eneste måten å treffe avgjørelser flatt. Det er ikke engang den beste.

Som del av det autonome miljøet, var min første erfaring å bruke konsensus for å nå avgjørelser. Jeg synes fortsatt den er mange ganger bedre enn å delegere avgjørelsene til “representanter” hvilket er vanlig i de fleste organisasjoner og partier. Likevel synes jeg konsensus har flere feil og mangler, og beror tildels på misforståelser. Spesielt tanken om at konsensus er “flatere” enn avstemninger.

Problemene jeg skal ta for meg er ment å illustrere hvorfor konsensus ikke er mer demokratisk enn direktedemokratiske avstemninger og hvorfor “løs organisering” ikke er ensbetydende med “flat organisering”.

Mynten med en side
Litt poetisk kan man si at konsensus er avhengig av troen på at en mynt bare kan ha en side. Dette kommer til uttrykk når man ser på enkelte av argumentene og praksisene. Jeg skal komme med noen eksempler.

Eksklusjon
Heldigvis har jeg aldri vært utsatt for en gruppe som tar prinsipielt standpunkt mot eksklusjon, men de finnes. Tanken er at det blir “hierarkisk” eller “autoritært” at en gruppe skal kunne bestemme at et i utgangspunktet jevnbyrdig medlem av gruppen ikke får være med lenger. Kort sagt at eksklusjon frarøver den/de ekskluderte sin rett til fri assosiasjon.

For å se den andre siden av mynten trenger man kun et hypotetisk eksempel. En gruppe asylaktivister protesterer mot en inhuman asylpolitikk. Et av gruppens medlemmer uttaler seg til pressen på vegne av gruppen, uten å ha fått mandat til det, og legger skylden for politikken på transdimensjonale jødereptiler. Skal dette medlemmet få lov til å torpedere hele gruppens legitimitet med rablende galskap? Selvsagt ikke. Retten til fri assosiasjon innebærer retten til å ekskludere medlemmer gruppen ikke ønsker å assosieres med.

Blokkering og supermajoritet
Enhver som ønsker å tas seriøst må være enig i at det kommer til å oppstå situasjoner der man rett og slett er uenig og det ikke er noen kompromisser alle kan leve med. Da er det rett og slett ikke konsensus. Det som skjer da er enten A) At en foreslått endring blokkeres, eller B) At man ikke tar stilling til en situasjon som er oppstått.

Tanken er at dersom man ikke har nådd konsensus vil det være “majoritetstyranni” å implementere en avgjørelse “over hodene” på de som er uenige. Snur man mynten andre vei, ser man derimot at det rent faktisk er minoritetstyranni når et mindretall kan stå i veien for en endring som ønskes av flertallet.

Det samme gjelder såkalte “supermajoriteter”. Som en slags mellomting mellom avstemninger og konsensus tenker forkjempere for supermajoriteter at det ikke går an at 51 % av en gruppe kan diktere hva 49 % av gruppen skal gjøre. Derfor må majoriteten være for eksempel enten 2/3 eller i noen tilfeller til og med 3/4. Den andre siden av mynten er tydelig: Er det flatt og demokratisk at litt over 1/3 eller 1/4 skal få blokkere en endring?

Bruker man konsensus kan hvem som helst som er imot noe, selv bestemme at en endring ikke skal finne sted over hodet på resten av gruppen. Med supermajoriteter kan en minoritet stille seg i veien for en avgjørelse de fleste ønsker. Kort sagt åpner begge deler for et sporadisk fåtallsstyre.

Flat struktur eller skjult struktur?
Det er ikke bare formelt at konsensus ikke er flatt. Egen erfaring har vist meg at “konsensus” ikke nødvendigvis innebærer at man snakker til man er enige, men at det rett som det er kan bety “vi snakker til vi ikke orker mer”, med stor uklarhet i hva man har kommet frem til.
Om noe.

Selv om dette ikke hadde vært tilfelle, er konsensus en utelukkende verbal prosess. Dette vil si at de velartikulerte vil ha et klart forsprang. Enhver som har deltatt over lengre tid i en gruppe som utnytter konsensus, vil ha oppdaget at det pleier å være de samme som snakker mest. I motsetning til ved avstemninger får man ingen indikasjon på hvor hvert enkelt medlem står på saken, med mindre man vier tid til en runde hvor alle kan få si sin mening.

En gruppe hvor beslutninger tas ved “konsensus” er sårbar for flere uformelle hierarkier. Dersom man opplever at de første fem som snakker om et tema alle er for en endring man selv er imot, hvordan er da terskelen for å rekke opp hånda og si imot? Dersom møtet har dratt ut i tid og du vet at du ved å rekke opp hånda og gi uttrykk for ditt synspunkt vil starte en lang diskusjon, hvor er da terskelen for å gjøre deg hørt? Avhengig av hvem du er vil terskelen være forskjellige steder, men i en prosess der det eneste som teller er verbale kunnskaper vil jeg tørre å påstå at higen etter konsensus raskt kan stilne uenighet og avstøte sunn diskusjon.

Romantisk “bevissthet”
Ikke bare er gruppen sårbar for hierarkier. Dersom de oppstår har man veldig dårlige forutsetninger for å oppdage dem, i og med at så lite av prosessen er formalisert.

Hvordan oppdager man at et medlem ikke rekker opp hånden fordi han eller hun tror for mange er uenige? Hvordan oppdager man at noen ikke rekker opp hånden fordi de bare er slitne og vil hjem? Hvordan oppdager man at noen ikke vil rekke opp hånda bare fordi de ikke er komfortable med sine egne artikuleringsevner?

Svaret jeg har hørt er alt annet enn beroligende. Jeg har vært på møter hvor man har fanget opp at det kun er noen få som har snakket veldig mye hele møtet. I evalueringen kom det fram at man i fremtiden skulle være mer “bevisst” rundt det, og “oppfordre” andre i gruppen til å ta til ordet. … Ja? OG?

Jeg har hørt aktivister som åpenbart er svært bevisste på manglene ved sin egen organisasjonsform, men formelle tiltak uteblir. Den løse organisasjonsformen gjør det vanskelig å iverksette tiltak. Løs organisering blir ikke kvitt hierarkier, men maskerer dem. Uten kartlegging i form av regler, er det vanskelig å ta stilling til konsekvensene av ens egen organisasjonsform.

Konsensus og vekst
I min egen organisasjon føler jeg av og til at vår direktedemokratiske struktur med avstemninger føles unødvendig. Dette samsvarer veldig ofte med hvor mange vi er på møtene. I små grupper, der alle kjenner hverandre, har man bedre forutsetninger for å oppdage uenigheter og bedre forutsetninger for å være komfortable med å dele dem. Jeg oppdager også at jo flere som deltar på et møte der man bruker konsensus, desto mer uoversiktlig og tidkrevende blir møtet.

I tillegg har jeg selv kommet inn i en ny gruppe som har holdt på en stund før jeg ble med, og opplevd hvor desorienterende det kan være å sette seg inn i hvordan man treffer avgjørelser og deltar på møter uten formelle regler. Møtene virket nærmest som en kjemisk prosess, og deg selv et fremmedelement alle lurte på om kom til å ødelegge balansen.

I sterk kontrast til dette, tok det meg svært kort tid å bli satt inn i en formalisert, direktedemokratisk beslutningsprosess med avstemninger. Det var enkle regler man skulle følge; de var skrevet ned og man kunne enkelt observere om alle fulgte dem.

Jeg mener derfor at konsensus er uforenelig med vekst. Dersom man ønsker å fenge og bli flere, må strukturen være formalisert og gjennomskinnelig. En gruppe aktivister kan ikke operere som en kompisgjeng og regne med å vokse.

Alternativet
Et flatt alternativ til konsensus er avstemninger. Dette innebærer at man stemmer over avgjørelser. Dette har fordelen at man skjønner raskt hvor alle medlemmene står på en sak. Enten er de for, eller så er de imot, eller så bryr de seg ikke, og avstår fra å stemme. Det er ingen krav til verbale ferdigheter, eller andre ferdigheter for den saks skyld. Dersom en avgjørelse vinner med svært liten margin og den er veldig viktig, kan man for eksempel ha en formalisert regel på at man da skal åpne for ny diskusjon og så en ny, avsluttende avstemning.

Hvem som helst kan sette seg inn i reglene og delta. Avstemninger tar kort tid selv om det er mange tilstede, og dermed har grupper som bruker avstemninger og som har formaliserte regler større potensial til å vokse.

For å handle kollektivt og effektivt må vi ha en realistisk og voksen forståelse av formaliserte regler som et verktøy for å sikre en flat struktur. Vi kan ikke i en romantisk rus fornekte hierarkiene vi skaper med en beslutningsprosess som verken er flat eller strukturert.

Redegjørelse:
1: Artikkelen er basert på egne erfaringer med konsensus som beslutningsprosess, og mine egne erfaringer med avstemninger. Artikkelen er kritisk til konsensus, men det må ikke forveksles med fordømmelse av aktivistene som bruker konsensus som beslutningsprosess.

2: Referanser til spesifikke situasjoner er ikke en kritikk av menneskene situasjonen oppsto sammen med, men er ment som eksempler for å illustrere problemer med en struktur.

Saken mot Mumia Abu-Jamal er gjennomsyret av rasisme og bærer preg av mangel på bevis. I disse dager er det 30 år siden Mumia ble arrestert for et mord han sannsynligvis ikke har begått. Året etter ble han dømt til døden og plassert på death row, hvor han fortsatt sitter.

9. desember 1981 var Mumia Abu-Jamal på jobb som taxisjåfør i Philadelphia da hans bror ble stoppet i en trafikkontroll av politimannen Daniel Faulkner. Mumia var parkert på den andre siden av gata fra der trafikkontrollen foregikk, og sprang mot brorens bil. Skudd ble avfyrt, og både Mumia og Faulkner ble skadet. Faulkner døde etter hvert av skadene. Mer politi kom raskt til stedet og Mumia, som var i besittelse av en revolver, ble arrestert for mordet på Faulkner.

Rettssaken
Rettssaken ble gjennomført et snaut halvår senere, og startet i juni 1982. Mumia ble nektet muligheten til å protestere til jurymedlemmene, og ble nektet å representere seg selv. Dermed fikk han en inkompetent advokat som egentlig ikke var interessert i å ta saken. I og med at Mumia insisterte på å få representere seg selv, var han for det meste fraværende fra selve rettssaken og han fikk heller ikke referater av høringene. Selv om man i USA skal dømmes av sine likemenn besto juryen utelukkende av hvite mennesker, der to av medlemmene hadde nære relasjoner til noen av Philadelphias politimenn. Elleve kvalifiserte afroamerikanere ble av en eller annen grunn nektet å være med i juryen av aktoratet. Flere såkalte vitner skal ha sagt at de så Mumia skyte Faulkner, men mye tyder på at disse personene, som for det meste er kjente kriminelle, ble bestukket av politiet. Andre vitner har levert historier som tyder på at Mumia ikke var morderen.

Manglende bevis
I ettertid har det vist seg at politiet aldri sjekket Mumias revolver opp mot skuddene som ble avfyrt, og de testet heller aldri om revolveren hans hadde blitt avfyrt. Mumias revolver, som han hadde kjøpt for å forsvare seg etter å ha blitt ranet flere ganger, var visstnok også av et annet kaliber enn våpenet som drepte Faulkner. Dommeren i rettssaken, Albert Sabo, har dømt flere folk til døden enn noen annen sittende dommer i USA, og seks tidligere aktorer fra Philadelphia har uttalt i retten at ingen anklaget vil få en rettferdig rettssak i hans rettssal.

Etterspill
Mumia ble altså dømt til døden i en travesti av en rettssak, på grunnlag av manglende bevis og tvilsomme vitneutsagn. Philadelphia var på den tiden visstnok gjennomsyret av rasister både i politiet og byrådet, og mye tyder på at dommen mot Mumia var rasistisk motivert. Mumia har også bakgrunn som medlem i Black Panther Party og som antirasistisk aktivist. Siden fengslingen i juli 1982, har Mumia sittet 22 timer daglig i isolasjon og alle hans besøkende blir overvåket av FBI. Etter å ha skrevet boka Live From Death Row i fengselet, ble han straffet ved å bli nektet besøk og telefonsamtaler. Mumia har i flere år hatt støtte fra flere prominente personligheter, som blant annet Rage Against the Machine, Immortal Technique og Snoop Dogg, og har bred støtte blant venstreradikale over hele verden. 7. desember i år ble dødsdommen omgjort til livstid i fengsel, uten mulighet for prøveløslatelse. Selv om dette kanskje er et skritt i riktig retning, er ikke kampen for å få Mumia løslatt over. 30 år i fengsel og på death row er 30 år for mye!

13 aktivister fra Blitzmiljøet, samt undertegnede, dro opp til fengselet med det overraskende lite orwellianske navnet Politiets utlendingsinternat på Romerike, også kjent som Trandum. Fra fengslet deporteres flere asylsøkere ukentlig, ofte i strid med FNs anbefalninger.

Vi hadde fått vite at den palestinske asylaktivisten Mohammad Abdilrahim Ahmad Abu-Imran (21) skulle deporteres samme dag. I over syv måneder har Mohammad daglig arbeidet og demonstrert for en human asylpolitikk for seg selv og andre.

Trandum – Der det kriminelle er å ha flyktet
Vi ankom Trandum omtrent halv elleve etter litt vanskeligheter med å orientere oss i Romerikes ukjente terreng. Vi samlet oss rundt porten, holdt oppe banneret og prøvde å sørge for at vanlig trafikk fikk gå inn og ut, men hindre at Mohammad ble tvangsutsendt. Politiet tok kontakt med oss, og var høflige… Inntil videre.
Våre kontakter fikk i løpet av denne tiden bekreftet hvilket fly Mohammad skulle sendes ut med, og vi kunne dermed unne oss en sårt trengt spisepause og et avbrekk fra den ubarmhjertige kulden. En times gåtur senere var vi ved det nærmeste stedet man kunne få seg en matbit.

Mat og maktmisbruk
Matbiten ble avbrutt av tre politimenn som kom for å ta personalia på oss. En politimann var fortsatt høflig, en var stum, og den siste viste manglende forståelse på sin egen myndighet og våre rettigheter. Han prøvde gjentatte ganger å få informasjon han ikke hadde krav på. Han henviste komisk nok til papirer han ”hadde i bilen” men som han ikke ville fremvise ved forespørsel. Konklusjonen hans var at folk som kjente rettighetene sine var ”vanskelige”.
Matbiten ble ytterligere avbrutt da en svært lite diskret sivilkledd politikvinne dukket opp med narkotikahund. Hunden var av ukjente grunner mer interessert i en uniformert kollega.

Aksjonen mislykket
Vi ankom Trandum igjen halv fire og stod der til vi så Mohammad bli satt i en politivan. Dessverre var vi for få til at politiet hadde problemer med å rydde oss av veien, og Mohammads bil forsvant mot Gardermoen.
Politiet krevde personalia igjen, før vi fikk tillatelse til å gå. Etter litt videre problemer med det fremmede Romerike, kom vi til slutt til Gardermoen. Vi kom dit ikke lenge etter at Mohammad ble ført ut av bilen og fikk gitt et lite vink til andre aktivister og kamerater som hadde møtt opp for å dele ut løpesedler mot deportasjonen.
Politiet insisterte på å ekskortere oss til flytoget, på bakgrunn av at de hadde gitt oss et pålegg på å dra hjem. (Noe de ikke hadde – Vi hadde sagt vi skulle hjem, men bestemte oss for først å snakke med løpeseddelutdelerne om hva som hadde skjedd.)

Solidaritet med Mohammad
Under årets første snøfall i Oslo, går varme tanker går til Mohammad som går en uviss skjebne i møte. Jeg berømmer alle Blitz-aktivistene for en inspirerende standhaftighet tross kulde, ukjent terreng og et par ganske ufine politibetjenter. Jeg håper og tror at lærdommene vi har tatt av denne aksjonen kan hjelpe oss med å stoppe senere deportasjoner. Mohammads sak er dessverre ikke unik.

I et sjelløst maktapparat må man se til dissidenten for medmenneskelighet.