Motmakt

Beslutningstaking ved konsensus er en vanlig måte å organisere seg på den autonome venstresiden. Den har fordeler ved at den er direkte og deltakende. Medlemsmassen er der avgjørelsene tas og bestemmer hvem som implementerer dem. Allmøtet snakker til de kommer til enighet. Men dette betyr ikke at det er den eneste måten å treffe avgjørelser flatt. Det er ikke engang den beste.

Som del av det autonome miljøet, var min første erfaring å bruke konsensus for å nå avgjørelser. Jeg synes fortsatt den er mange ganger bedre enn å delegere avgjørelsene til “representanter” hvilket er vanlig i de fleste organisasjoner og partier. Likevel synes jeg konsensus har flere feil og mangler, og beror tildels på misforståelser. Spesielt tanken om at konsensus er “flatere” enn avstemninger.

Problemene jeg skal ta for meg er ment å illustrere hvorfor konsensus ikke er mer demokratisk enn direktedemokratiske avstemninger og hvorfor “løs organisering” ikke er ensbetydende med “flat organisering”.

Mynten med en side
Litt poetisk kan man si at konsensus er avhengig av troen på at en mynt bare kan ha en side. Dette kommer til uttrykk når man ser på enkelte av argumentene og praksisene. Jeg skal komme med noen eksempler.

Eksklusjon
Heldigvis har jeg aldri vært utsatt for en gruppe som tar prinsipielt standpunkt mot eksklusjon, men de finnes. Tanken er at det blir “hierarkisk” eller “autoritært” at en gruppe skal kunne bestemme at et i utgangspunktet jevnbyrdig medlem av gruppen ikke får være med lenger. Kort sagt at eksklusjon frarøver den/de ekskluderte sin rett til fri assosiasjon.

For å se den andre siden av mynten trenger man kun et hypotetisk eksempel. En gruppe asylaktivister protesterer mot en inhuman asylpolitikk. Et av gruppens medlemmer uttaler seg til pressen på vegne av gruppen, uten å ha fått mandat til det, og legger skylden for politikken på transdimensjonale jødereptiler. Skal dette medlemmet få lov til å torpedere hele gruppens legitimitet med rablende galskap? Selvsagt ikke. Retten til fri assosiasjon innebærer retten til å ekskludere medlemmer gruppen ikke ønsker å assosieres med.

Blokkering og supermajoritet
Enhver som ønsker å tas seriøst må være enig i at det kommer til å oppstå situasjoner der man rett og slett er uenig og det ikke er noen kompromisser alle kan leve med. Da er det rett og slett ikke konsensus. Det som skjer da er enten A) At en foreslått endring blokkeres, eller B) At man ikke tar stilling til en situasjon som er oppstått.

Tanken er at dersom man ikke har nådd konsensus vil det være “majoritetstyranni” å implementere en avgjørelse “over hodene” på de som er uenige. Snur man mynten andre vei, ser man derimot at det rent faktisk er minoritetstyranni når et mindretall kan stå i veien for en endring som ønskes av flertallet.

Det samme gjelder såkalte “supermajoriteter”. Som en slags mellomting mellom avstemninger og konsensus tenker forkjempere for supermajoriteter at det ikke går an at 51 % av en gruppe kan diktere hva 49 % av gruppen skal gjøre. Derfor må majoriteten være for eksempel enten 2/3 eller i noen tilfeller til og med 3/4. Den andre siden av mynten er tydelig: Er det flatt og demokratisk at litt over 1/3 eller 1/4 skal få blokkere en endring?

Bruker man konsensus kan hvem som helst som er imot noe, selv bestemme at en endring ikke skal finne sted over hodet på resten av gruppen. Med supermajoriteter kan en minoritet stille seg i veien for en avgjørelse de fleste ønsker. Kort sagt åpner begge deler for et sporadisk fåtallsstyre.

Flat struktur eller skjult struktur?
Det er ikke bare formelt at konsensus ikke er flatt. Egen erfaring har vist meg at “konsensus” ikke nødvendigvis innebærer at man snakker til man er enige, men at det rett som det er kan bety “vi snakker til vi ikke orker mer”, med stor uklarhet i hva man har kommet frem til.
Om noe.

Selv om dette ikke hadde vært tilfelle, er konsensus en utelukkende verbal prosess. Dette vil si at de velartikulerte vil ha et klart forsprang. Enhver som har deltatt over lengre tid i en gruppe som utnytter konsensus, vil ha oppdaget at det pleier å være de samme som snakker mest. I motsetning til ved avstemninger får man ingen indikasjon på hvor hvert enkelt medlem står på saken, med mindre man vier tid til en runde hvor alle kan få si sin mening.

En gruppe hvor beslutninger tas ved “konsensus” er sårbar for flere uformelle hierarkier. Dersom man opplever at de første fem som snakker om et tema alle er for en endring man selv er imot, hvordan er da terskelen for å rekke opp hånda og si imot? Dersom møtet har dratt ut i tid og du vet at du ved å rekke opp hånda og gi uttrykk for ditt synspunkt vil starte en lang diskusjon, hvor er da terskelen for å gjøre deg hørt? Avhengig av hvem du er vil terskelen være forskjellige steder, men i en prosess der det eneste som teller er verbale kunnskaper vil jeg tørre å påstå at higen etter konsensus raskt kan stilne uenighet og avstøte sunn diskusjon.

Romantisk “bevissthet”
Ikke bare er gruppen sårbar for hierarkier. Dersom de oppstår har man veldig dårlige forutsetninger for å oppdage dem, i og med at så lite av prosessen er formalisert.

Hvordan oppdager man at et medlem ikke rekker opp hånden fordi han eller hun tror for mange er uenige? Hvordan oppdager man at noen ikke rekker opp hånden fordi de bare er slitne og vil hjem? Hvordan oppdager man at noen ikke vil rekke opp hånda bare fordi de ikke er komfortable med sine egne artikuleringsevner?

Svaret jeg har hørt er alt annet enn beroligende. Jeg har vært på møter hvor man har fanget opp at det kun er noen få som har snakket veldig mye hele møtet. I evalueringen kom det fram at man i fremtiden skulle være mer “bevisst” rundt det, og “oppfordre” andre i gruppen til å ta til ordet. … Ja? OG?

Jeg har hørt aktivister som åpenbart er svært bevisste på manglene ved sin egen organisasjonsform, men formelle tiltak uteblir. Den løse organisasjonsformen gjør det vanskelig å iverksette tiltak. Løs organisering blir ikke kvitt hierarkier, men maskerer dem. Uten kartlegging i form av regler, er det vanskelig å ta stilling til konsekvensene av ens egen organisasjonsform.

Konsensus og vekst
I min egen organisasjon føler jeg av og til at vår direktedemokratiske struktur med avstemninger føles unødvendig. Dette samsvarer veldig ofte med hvor mange vi er på møtene. I små grupper, der alle kjenner hverandre, har man bedre forutsetninger for å oppdage uenigheter og bedre forutsetninger for å være komfortable med å dele dem. Jeg oppdager også at jo flere som deltar på et møte der man bruker konsensus, desto mer uoversiktlig og tidkrevende blir møtet.

I tillegg har jeg selv kommet inn i en ny gruppe som har holdt på en stund før jeg ble med, og opplevd hvor desorienterende det kan være å sette seg inn i hvordan man treffer avgjørelser og deltar på møter uten formelle regler. Møtene virket nærmest som en kjemisk prosess, og deg selv et fremmedelement alle lurte på om kom til å ødelegge balansen.

I sterk kontrast til dette, tok det meg svært kort tid å bli satt inn i en formalisert, direktedemokratisk beslutningsprosess med avstemninger. Det var enkle regler man skulle følge; de var skrevet ned og man kunne enkelt observere om alle fulgte dem.

Jeg mener derfor at konsensus er uforenelig med vekst. Dersom man ønsker å fenge og bli flere, må strukturen være formalisert og gjennomskinnelig. En gruppe aktivister kan ikke operere som en kompisgjeng og regne med å vokse.

Alternativet
Et flatt alternativ til konsensus er avstemninger. Dette innebærer at man stemmer over avgjørelser. Dette har fordelen at man skjønner raskt hvor alle medlemmene står på en sak. Enten er de for, eller så er de imot, eller så bryr de seg ikke, og avstår fra å stemme. Det er ingen krav til verbale ferdigheter, eller andre ferdigheter for den saks skyld. Dersom en avgjørelse vinner med svært liten margin og den er veldig viktig, kan man for eksempel ha en formalisert regel på at man da skal åpne for ny diskusjon og så en ny, avsluttende avstemning.

Hvem som helst kan sette seg inn i reglene og delta. Avstemninger tar kort tid selv om det er mange tilstede, og dermed har grupper som bruker avstemninger og som har formaliserte regler større potensial til å vokse.

For å handle kollektivt og effektivt må vi ha en realistisk og voksen forståelse av formaliserte regler som et verktøy for å sikre en flat struktur. Vi kan ikke i en romantisk rus fornekte hierarkiene vi skaper med en beslutningsprosess som verken er flat eller strukturert.

Redegjørelse:
1: Artikkelen er basert på egne erfaringer med konsensus som beslutningsprosess, og mine egne erfaringer med avstemninger. Artikkelen er kritisk til konsensus, men det må ikke forveksles med fordømmelse av aktivistene som bruker konsensus som beslutningsprosess.

2: Referanser til spesifikke situasjoner er ikke en kritikk av menneskene situasjonen oppsto sammen med, men er ment som eksempler for å illustrere problemer med en struktur.

Saken mot Mumia Abu-Jamal er gjennomsyret av rasisme og bærer preg av mangel på bevis. I disse dager er det 30 år siden Mumia ble arrestert for et mord han sannsynligvis ikke har begått. Året etter ble han dømt til døden og plassert på death row, hvor han fortsatt sitter.

9. desember 1981 var Mumia Abu-Jamal på jobb som taxisjåfør i Philadelphia da hans bror ble stoppet i en trafikkontroll av politimannen Daniel Faulkner. Mumia var parkert på den andre siden av gata fra der trafikkontrollen foregikk, og sprang mot brorens bil. Skudd ble avfyrt, og både Mumia og Faulkner ble skadet. Faulkner døde etter hvert av skadene. Mer politi kom raskt til stedet og Mumia, som var i besittelse av en revolver, ble arrestert for mordet på Faulkner.

Rettssaken
Rettssaken ble gjennomført et snaut halvår senere, og startet i juni 1982. Mumia ble nektet muligheten til å protestere til jurymedlemmene, og ble nektet å representere seg selv. Dermed fikk han en inkompetent advokat som egentlig ikke var interessert i å ta saken. I og med at Mumia insisterte på å få representere seg selv, var han for det meste fraværende fra selve rettssaken og han fikk heller ikke referater av høringene. Selv om man i USA skal dømmes av sine likemenn besto juryen utelukkende av hvite mennesker, der to av medlemmene hadde nære relasjoner til noen av Philadelphias politimenn. Elleve kvalifiserte afroamerikanere ble av en eller annen grunn nektet å være med i juryen av aktoratet. Flere såkalte vitner skal ha sagt at de så Mumia skyte Faulkner, men mye tyder på at disse personene, som for det meste er kjente kriminelle, ble bestukket av politiet. Andre vitner har levert historier som tyder på at Mumia ikke var morderen.

Manglende bevis
I ettertid har det vist seg at politiet aldri sjekket Mumias revolver opp mot skuddene som ble avfyrt, og de testet heller aldri om revolveren hans hadde blitt avfyrt. Mumias revolver, som han hadde kjøpt for å forsvare seg etter å ha blitt ranet flere ganger, var visstnok også av et annet kaliber enn våpenet som drepte Faulkner. Dommeren i rettssaken, Albert Sabo, har dømt flere folk til døden enn noen annen sittende dommer i USA, og seks tidligere aktorer fra Philadelphia har uttalt i retten at ingen anklaget vil få en rettferdig rettssak i hans rettssal.

Etterspill
Mumia ble altså dømt til døden i en travesti av en rettssak, på grunnlag av manglende bevis og tvilsomme vitneutsagn. Philadelphia var på den tiden visstnok gjennomsyret av rasister både i politiet og byrådet, og mye tyder på at dommen mot Mumia var rasistisk motivert. Mumia har også bakgrunn som medlem i Black Panther Party og som antirasistisk aktivist. Siden fengslingen i juli 1982, har Mumia sittet 22 timer daglig i isolasjon og alle hans besøkende blir overvåket av FBI. Etter å ha skrevet boka Live From Death Row i fengselet, ble han straffet ved å bli nektet besøk og telefonsamtaler. Mumia har i flere år hatt støtte fra flere prominente personligheter, som blant annet Rage Against the Machine, Immortal Technique og Snoop Dogg, og har bred støtte blant venstreradikale over hele verden. 7. desember i år ble dødsdommen omgjort til livstid i fengsel, uten mulighet for prøveløslatelse. Selv om dette kanskje er et skritt i riktig retning, er ikke kampen for å få Mumia løslatt over. 30 år i fengsel og på death row er 30 år for mye!

13 aktivister fra Blitzmiljøet, samt undertegnede, dro opp til fengselet med det overraskende lite orwellianske navnet Politiets utlendingsinternat på Romerike, også kjent som Trandum. Fra fengslet deporteres flere asylsøkere ukentlig, ofte i strid med FNs anbefalninger.

Vi hadde fått vite at den palestinske asylaktivisten Mohammad Abdilrahim Ahmad Abu-Imran (21) skulle deporteres samme dag. I over syv måneder har Mohammad daglig arbeidet og demonstrert for en human asylpolitikk for seg selv og andre.

Trandum – Der det kriminelle er å ha flyktet
Vi ankom Trandum omtrent halv elleve etter litt vanskeligheter med å orientere oss i Romerikes ukjente terreng. Vi samlet oss rundt porten, holdt oppe banneret og prøvde å sørge for at vanlig trafikk fikk gå inn og ut, men hindre at Mohammad ble tvangsutsendt. Politiet tok kontakt med oss, og var høflige… Inntil videre.
Våre kontakter fikk i løpet av denne tiden bekreftet hvilket fly Mohammad skulle sendes ut med, og vi kunne dermed unne oss en sårt trengt spisepause og et avbrekk fra den ubarmhjertige kulden. En times gåtur senere var vi ved det nærmeste stedet man kunne få seg en matbit.

Mat og maktmisbruk
Matbiten ble avbrutt av tre politimenn som kom for å ta personalia på oss. En politimann var fortsatt høflig, en var stum, og den siste viste manglende forståelse på sin egen myndighet og våre rettigheter. Han prøvde gjentatte ganger å få informasjon han ikke hadde krav på. Han henviste komisk nok til papirer han ”hadde i bilen” men som han ikke ville fremvise ved forespørsel. Konklusjonen hans var at folk som kjente rettighetene sine var ”vanskelige”.
Matbiten ble ytterligere avbrutt da en svært lite diskret sivilkledd politikvinne dukket opp med narkotikahund. Hunden var av ukjente grunner mer interessert i en uniformert kollega.

Aksjonen mislykket
Vi ankom Trandum igjen halv fire og stod der til vi så Mohammad bli satt i en politivan. Dessverre var vi for få til at politiet hadde problemer med å rydde oss av veien, og Mohammads bil forsvant mot Gardermoen.
Politiet krevde personalia igjen, før vi fikk tillatelse til å gå. Etter litt videre problemer med det fremmede Romerike, kom vi til slutt til Gardermoen. Vi kom dit ikke lenge etter at Mohammad ble ført ut av bilen og fikk gitt et lite vink til andre aktivister og kamerater som hadde møtt opp for å dele ut løpesedler mot deportasjonen.
Politiet insisterte på å ekskortere oss til flytoget, på bakgrunn av at de hadde gitt oss et pålegg på å dra hjem. (Noe de ikke hadde – Vi hadde sagt vi skulle hjem, men bestemte oss for først å snakke med løpeseddelutdelerne om hva som hadde skjedd.)

Solidaritet med Mohammad
Under årets første snøfall i Oslo, går varme tanker går til Mohammad som går en uviss skjebne i møte. Jeg berømmer alle Blitz-aktivistene for en inspirerende standhaftighet tross kulde, ukjent terreng og et par ganske ufine politibetjenter. Jeg håper og tror at lærdommene vi har tatt av denne aksjonen kan hjelpe oss med å stoppe senere deportasjoner. Mohammads sak er dessverre ikke unik.

I et sjelløst maktapparat må man se til dissidenten for medmenneskelighet.

Mohammad Abdilrahim Ahmad Abu-Imran (21), en ung papirløs flyktning mange kjenner fra palestinerleiren i Oslo, ble tvangsreturnert til Vestbredden i dag kl. 16, stikk i strid med anbefalninger fra FN.

En gruppe demonstranter hadde samlet seg ved Trandum utlendingsinternat, hvor Mohammad satt fengslet, for å protestere mot norske myndigheters brutale asylpolitikk og for å forhindre tvangsreturen. Aksjonen var dessverre mislykket. Samtlige demonstranter ble anholdt, men fikk forlate stedet etter å ha oppgitt personalia til politiet.

Vår dypeste medfølelse går til Mohammad, som nå sendes tilbake til en uviss fremtid i landet han valgte å flykte fra.

Les også pressemelding fra Palestinerleiren.

(Saken oppdateres.)

Dagens narkotikapolitikk, eller rettere sagt mangelen på sådan, har som hovedfokus å fortrenge de narkomane fra bybildet. Myndighetene ønsker ikke at disse narkomane, uflidde og kledd i filler, skal forstyrre oss på vei til og fra jobb eller handleturer.

Lite solidarisk
Norge har verdens høyeste levestandard. I 2010 lå vi på toppen av FNs liste for menneskelig utvikling. Ofte blir Norge kalt verdens beste land å bo i. Til tross for dette er Norge det landet i Europa med flest overdoser per innbygger. Dette er rett og slett skammelig! Vi har råd til å bygge signalbygg og operahus i marmor, men tar oss ikke råd til å ta vare på de svakeste i samfunnet. Den rødgrønne regjeringens narkotikapolitikk bygger ikke på den solidaritet som Arbeiderpartiet og andre partier på venstresiden påberoper seg. Veldig lite gjøres for å bedre levekårene til de narkomane, fordi det er kjent at dette ikke vinner stemmer. Det gjøres altså ikke ut ifra et ønske om å hjelpe de svakeste i samfunnet.

Det sies at ansvaret ligger hos kommunen, og på papiret stemmer det. I virkeligheten skyver kommunene imidlertid ofte ansvaret over på pårørende, og de avhengige ender opp som kasteballer i systemet. Regjeringen må da kunne klare å legge ned retningslinjer for oppfanging og oppfølging av narkomane.

Ute av syne, ute av sinn?
Årlig brukes flere titalls millioner på å bekjempe synlig salg av narkotika i Oslos gater. Politiet tar de sluttbrukerne de ser, men sjelden bakmenn og kurerer. Mange av kurerene som tast gir grundig informasjon om bakmenn for å få strafferabatter. Disse tipsene blir likevel sjelden fulgt opp. Politiet skylder på manglende ressurser. Trass i pengebruken er narkotika stadig en del av bybildet i Oslo, så ikke bare er politikken basert på et veldig lite humant standpunkt – den er også veldig lite effektiv. Dette vitner om en feilprioritering og en svært feilslått politikk.

Hvert år, rett før turistene kommer strømmende til Oslo, rydder politiet Plata. Denne årlige storrengjøringen av Plata i Oslo er et utslag av denne feilslåtte poltikken. Formelt skal politiet fjerne synlig salg av narkotika på og rundt Plata, men som med mye annet er realiteten en helt annen. Riktig nok får politiet tatt et lite antall selgere, men den store konsekvensen av opprydningen er at de narkomane blir drevet vekk fra Plata og rett i armene på private sikkerhetsselskaper. Disse har ingen interesse i å behandle de narkomane på en human måte, hvilket stadig resulterer i at narkomane blir jaget og mishandlet. Politiets hardhendte behandling gjør at private sikkerhetsvakter tør gå enda lengre i sin mishandling. Spyling på vinterstid og annen fysisk vold er ikke ukjent for de narkomane i Oslo.

En gang narkoman, alltid narkoman?
Det snakkes mye om hvor lange køer det er på rehabilitering i Norge. Sant nok, det er for få plasser til rehabilitering, og det er altfor vanskelig å komme inn. Det det derimot ikke snakkes så mye om, er livet etter rehabilitering. Mange som kommer ut av rehabilitering kommer ut uten noe å gå til, bortsett fra det miljøet de allerede kjenner. Mange vil da falle tilbake til dette miljøet, og rehabiliteringen vil være nytteløs. Man har en slags tro på at man kan gjøre folk rusfrie, for at de deretter uten videre skal klare seg selv når de slippes ut igjen. Sånn er det ikke.

Selv for de som ikke faller tilbake til det gamle miljøet er livet etter rehabilitering hardt. I jobbmarkedet blir tidligere narkomane diskriminert og sliter med å skaffe arbeid. Ofte blir de sett på som en sikkerhetsrisiko i og med at de har vært involvert i ulovlig handel. Ressurssterke mennesker blir oversett på grunn av feil de har gjort i fortiden. En skal da ikke lide for sine mindre heldige valg hele livet? Et tilbud om jobb og at noen forventer ting av en, kan gi mange tidligere narkomane muligheter til å skape en større sosial sirkel der rusmidler ikke er dagligvare. Videre kan jobb gi mening og verdighet som er ethvert menneskes rett.

Hvilke tiltak som skal iverksettes for å hindre tilbakefall er diskutabelt, men det er helt tydelig at det kreves mer enn bare avrusing for at noen skal kunne holde seg rusfrie. Det kreves vilje fra samfunnet rundt, og aksept for at noen har gjort enkelte valg.

Narkotikapolitikk er ikke renovasjon!
Narkotikapolitikk er ikke noe som dreier seg om å rydde opp i byens gater. Det er ikke en kosmetisk operasjon politikere kan bruke for å redde sine egne skinn. Narkotikamisbruk er ikke et problem man kan skyve under teppet eller sette på en buss ut av bykjernen. Reell bistand og rehabilitering må prioriteres. I tillegg må samfunnet omstruktureres slik at det ikke er nødvendig å ty til narkotika for å flykte fra virkeligheten. Det er vår plikt som medmennesker å bygge denne verdenen. Ikke fordi norske byer skal få rene og ryddige fasader, men fordi narkomane er mennesker de også. Mennesker som fortjener menneskeverd og selvfølelse på lik linje med alle oss andre.