Julehilsen fra Motmakt

Snart er det slutt på 2022. Mange av oss fikk en vanskeligere hverdag under pandemien for to år siden, og situasjonen har nå eskalert til en full resesjonskrise hvor det er vi, folk med helt ordinær lønn, uføretrygdede, aleneforsørgere og etniske og seksuelle minoriteter, som må kjempe videre.

Kapitalistiske resesjoner er ikke tilfeldige og heller ikke en konsekvens av uflaks. De er innarbeidede deler av den kapitalistiske prosessen, som må redusere produksjonen for å oppnå balanse. Under pandemien fikk vi et innblikk i et liv hvor sosiale forskjeller ble tydelige. De rike har blitt enda rikere, mens vi andre slåss for å beholde varmen om vinteren og å kunne ha nok mat på bordet. Det er unektelig ikke de velstående som lider noe nød nå, det er vi arbeidere (og med det inkluderes absolutt alle som er i en aktivitet, lønnet eller ulønnet) som nok en gang betaler prisen for at de økonomiske forskjellene har økt på tross av lavere produksjon under pandemien.

Det vi opplever i hverdagen nå kommer til å bli en prøvelse for oss som samfunn. Det er flere tanker vi må gå gjennom før dette året er omme, hvor selvkritikk og transnasjonal solidaritet må være med.

Jorda imploderer. Dette er et unektelig faktum som også vi i Norden får kjenne på. Vintrene har blitt kortere de siste årene og somrene mye varmere. Likevel fornekter mange at dette i det hele tatt negativt er. Er det bare greit å ha litt sydenstemning i nord? Sannheten er at selv om vi europeere generelt sett har en sterk tendens til å være navlebeskuende, er situasjonen vi opplever i ganske mild grad, allerede krise i andre deler av verden.

Da er det ikke rart at mange føler på økologisk angst, for vi som har levd noen år på jorda, greier å se hvor mye naturen og våre omgivelser har forandret seg. Vår rikdom og våre privilegier har forvandlet noen av oss til grådige forbrukere av våre felles områder. Her er det viktig å nevne den pågående finansielle og økonomiske koloniseringen av Sápmi, hvor den såkalt grønne energiomleggelsen går på bekostning av å kunne beholde og ta vare på urørt natur. Fordi mange teknokrater mener at vi må kunne fortsette å forbruke, er det veldig få som står for det stikk motsatte, at vårt forbruk faktisk er dødelig for oss selv og for vårt felles hjem.

Idoler og individualisme spiser oss opp innvendig og fratar oss å danne kollektive støttenettverk. De siste årene har vi skjønt at barna sliter allerede i barneskolen. En økende mekanisering og instrumentalisering av hverdagene våre som har gjennomsyret alt fra skole til fritid og arbeidsplasser, setter oss som levende vesener i veldig vanskelige situasjoner. Mens noen tar selfier og viser sitt forbruk, drukner andre i ensomhet, og flere sliter psykisk. Dette ble enda tydeligere under pandemien, gjennom de nødvendige restriksjonene for å holde smitten i sjakk. Men for mange har situasjonen alvorlige konsekvenser. Kapitalismen, og dens siste inkarnasjon kalt post-kapitalisme, er nådeløs. Vi er blitt så fragmentert, kontrollert og målt etter produksjonsevne, at mange tror vi lever utelukkende for å jobbe og tjene penger (for andre). Sannheten er at mennesker av alle kjønn lider på forskjellige måter, enten fordi vi er utstøtt av samfunnet grunnet snevre forståelser av kjønns- og funksjonsmangfold, eller fordi de som faktisk forsøker å være med i det post-kapitalistiske spillet, går rundt som tomme skall som ikke føler noen kollektiv tilhørighet eller mening med livet.

Det kan hende at mange lever i en konstant intern konflikt fordi det er slik at vi har glemt å støtte hverandre. Riktignok er det flere samfunnsarenaer i Norge som fortsatt støtter seg på dugnadsånden, men vi er så slavebundet av kreditt, lån og økte priser at vi har lite overskudd til å ta vare på hverandre. Noen liker å tro, i helt tradisjonell høyreekstrem ånd, at det er innvandrere sin skyld at folk ikke deltar så ofte på dugnad lenger. Det er veldig sjelden at folk i det offentlige rom tør å peke på den stygge sannheten: Vi liker våre økonomiske privilegier, og mange vil ikke endre livsstilen sin. Vi er blitt til et folk som er mer opptatt av å vise falsk velstand enn å skape trygghet og felles goder til alle.

Privat eierskap som en fysisk fragmentering av felleskapet er det som holder mange utenfor i samfunnet. Å bli huseier er den ultimate drømmen i vårt samfunn. Vi har blitt solgt ideen om at det gir oss trygghet. Med tanke på at de fleste av oss er nødt til å ha huslån i banken for å «eie», er det nettopp banken som er de store boligeierne, ikke vi vanlige arbeidere. Samtidig fortjener alle å ha et sted å bo, og enda viktigere: Alle fortjener og har rett til å bo hvor de vil. Dette virker åpenbart, men er ikke det for mange av oss, som funksjonshemmede, asylsøkere, tidligere innsatte eller rusbrukere. Selv om mange fortsatt tror på myten om Norge som et likestilt land, er nok ikke sannheten så rosenrød bak lukkede dører. Vi er mange som ikke har rett til å velge, og enda færre som har et stabilt bosted. Med det menes rett og slett at man kan velge boformen man ønsker og trenger, uansett om man produserer i arbeidslinja eller ikke, og uansett om man har råd til å betale banken for å ha tak over hodet eller ikke. Kjerneproblemet er at vi har normalisert at vi må eie for å ha stabilitet. Det er et onde vi betaler dyrt for, for alternativene er heller ikke spesielt betryggende. Ingen vil leie av bolighaier eller bo i forefallende kommunale boliger eller i boliger hvor man ikke får sett sollys eller har bra nok luft.

I Europa har vi ikke alltid hatt privat eiendom, dette er noe som ble innført for noen hundre år siden. Før det levde folk kollektivt i felles arealer som ingen nødvendigvis eide. Felles land som alle deler på, er noe vi må kunne få tilbake. Dette er selvsagt ikke helt enkelt, siden banksystemene lever av pengene våre og det er lite sannsynlig at de hadde likt om vi plutselig ble gjeldfrie.

Til slutt: Å forkaste arbeidslinja burde stå høyt oppe på lista over kollektive kamper som må tas. Hvis det er noe vi burde ha lært under pandemien, er det at det finnes mange aktiviteter vi kan utføre hjemmefra og i større grad enn vi gjør nå. Det største problemet med arbeidslinja er at det er forutsetningen vi har i vårt samfunn for å kunne overleve og skaffe oss bosted og mat på bordet. Vi har idolisert og gjort til en del av vår identitet at vi er våre jobber. Vi er våre stillinger, våre lønner, våre sosiale statuser. Å støtte seg på arbeidslinja er å støtte seg på et hierarkisk samfunn som er selveste grunnlaget for forskjeller, ulikheter og undertrykking og bortsortering av mange mennesker. Mange skrek under pandemien om å gå tilbake til normalen. Vi er jo vanedyr. Samtidig burde alle som mener vi er tenkende, ha stoppet før de uttrykte så stor iver etter å fortsette å jobbe så mye som vi gjør og ha så lite tid til egenomsorg, ivaretakelse av hverandre og så lite fritid som vi har nå. Det er helt utrolig at så mange savnet å bli undertrykt i så stor grad. Så mens mange sliter med ensomhet og vansker med å skape gode støttenettverk i hverdagen, roper mange andre at vi må fortsette å bruke en god del av tiden vår til å utføre aktiviteter som isolerer oss fra hverandre. Vi avrunder der vi begynte. Kort tid inn i pandemien merket vi at luftkvaliteten ble bedre på grunn av at mange var privilegerte nok til å kunne jobbe hjemmefra. Kanskje kan vi tenke at å avskaffe arbeidslinja er en nydelig måte å opprettholde den naturlige balansen i jorda på, og balansen for oss, som en del av naturen?

Nytt år, nye omveltninger

Mange stålsetter seg nå for trange tider framover. Det at jula er tid for å vise sårbarhet og samtidig for enkelte til å strekke ut en hånd, er litt i den religiøse ånden som styrer disse tider. Vi lever hver dag likevel. Da må vi være selvkritiske og omsorgsfulle nok til å forstå at å skape nye samfunn og sosiale strukturer basert på frihet og rettferdighet, er opp til oss selv. Ingen internasjonale avtaler, politiske intensjoner eller begrenset dugnadsånd kan få oss gjennom det som kommer.

Det som gjør en stor forskjell derimot, er å gå sammen og bygge samfunnet vi ønsker, allerede i dag. Det er forståelig at det virker utopisk, men det er i aller høyeste grad realistisk. Vi har jo hverandre. Omsorgen og solidariteten vi opplever akkurat nå i juletida, må bli våre vaner og sosiale måte å organisere oss på. Ingen kommer til å gi oss det vi fortjener for å ha en god hverdag i balanse med naturen, det er det vi som må gjøre.

Dette forutsetter en kompleks, men gjennomførbar gruppe av aktiviteter vi kan praktisere allerede i dag. Gjør utveksling av varer til den hverdagslige måten å skaffe produkter på. Opprett flere samvirkelag. Gjenbruk og utveksle ting vi trenger. Del på mat og bosted. Ingenting av dette er likevel nok om vi ikke støtter hverandre i våre kamper. Støtt retten til kjønns- og funksjonsmangfold så vi kan leve våre liv som vi fortjener. Støtt samenes kamper for å få tilbake sine landområder og fortsette med sine tradisjoner og oppliving av sine språk. Støtt avskaffelse av nasjonale og internasjonale grenser. Vær en aktiv antirasist og antifascist ved å bruke våre privilegier til å avskaffe politiet, psykiatriske institusjoner, barnevernsinstitusjoner og fengsler. Vær et medmenneske og kjemp for at vi skal jobbe mindre og produsere mindre, og vi forbruker også mindre i internasjonal solidaritet. Støtt kampene mot våre egne internasjonale selskaper som beriker noen få med utvinning i koloniserte land både i og utenfor Europa. Støtt kampene mot totalitære og fascistiske militariserte makters berikelseskappløp.

La vårt sinne, vår tristhet og frustrasjon bli skapende krefter som er med på å bygge frie og likestilte samfunn hvor vi prioriterer å leve i fred og ta vare på hverandre.

Vi ønsker alle en sterk organiseringslyst og et solidarisk 2023!