Samarbeid i den utenomparlamentariske venstresiden etter konflikter og feil?

I alle år vi har vært organisert i forskjellige anarkistiske og frihetlig sosialistiske kollektiver, har det kommet frem noe som er vesentlig og uunngåelig. På tross av klare politiske prinsipper og aktiviteter, er vi mennesker såpass ufullstendige at det fra tid til annen forekommer misforståelser, misbruk, sterke uenigheter og, innimellom, feil og brudd innad i våre bevegelser.

Om dette var ikke tungt nok i seg selv, drar vi med oss manglende rutiner for forebyggende konflikthåndtering, oppreisninger, ivaretakelse av overlevere etter misbruk og ikke minst, forebyggende arbeid ved å avlære fordommer, internalisert vold og kontroll.

Vi på den utenomparlamentariske venstresiden, eller bedre kalt autonome bevegelser, må kunne forvente bedre av oss selv i hvordan vi bygger opp våre interne dynamikker ved å utøve egne politiske prinsipper i våre hverdager og i våre relasjoner.

Brudd og feil kan repareres om alle legger viljen til

Assata Shakur sa det ganske tydelig i sin selvbiografi: «Konstruktiv kritikk og selvkritikk er ekstremt viktig for hvilken som helst revolusjonær organisasjon. Uten det har folk en tendens til å drukne i sine feil i stedet for å lære av dem.» Hvem som helst kan teoretisk sett være enige i det, men spørsmål er hvordan vi gjør i praksis innad.

Vi har alltid undret oss over nivået av aggressivitet vi bruker når vi kommuniserer, og alle har brukt det innimellom. Det er tydelig at mange har det vondt og strever i hverdagen, men vi har lenge lurt på hvordan vi bruker samme forsvarsmekanismer mot våre egne kamerater. Vi kan være så uenige vi vil, og vi må kunne holde hverandre ansvarlige for brudd og feil, men det er på høy tid at vi også lærer oss å reparere skader som har eksistert lenge eller gjentar seg.

Det er ikke sjelden at grupper imploderer grunnet interne konflikter som skaper sår og misnøye. Alle må da kunne få mulighet til å ta vare på seg selv på den måten de ønsker, men det bør være et kollektivt ansvar å ta vare på hverandre.

I situasjoner vi har opplevd med sterke uenigheter og klare brudd i anarkistiske grupper, har det blitt en blanding av burn out og mangel på rutiner til å ansvarliggjøre hverandre som gjør at vi ikke får til å finne hverandre igjen. Her i Norge er vi ikke så mange at vi ikke kunne reparere. Enkelte kan tenke, med god grunn, at enkelte situasjoner er såpass grove at det trengs betraktelig mer enn god vilje for å reparere situasjoner hvor vold og misbruk av kamerater har skjedd. Det er riktig, og mange grupper i andre land jobber iherdig med å være selvkritiske og anerkjenne at mange av de internaliserte skadelige verdiene som stemmer fra kapitalismen, som rasisme, ableisme, misogyni og transfobi også finnes blant enkelte av oss. Dette fører dessverre til vold innad i kollektivene, som burde være uakseptabelt, og burde kunne navigeres med klare retningslinjer i hver gruppe.

Noe helt annet er politiske uenigheter, blemmer, og støtte til forskjellige aksjoner som skaper friksjoner. Her har vi også potensial til å kunne styrke hverandre fordi forskjeller mellom generasjoner, erfaringer og lokasjoner burde være vår samlede styrke.

Solidarisk støtte for å styrke vår samlede politisk posisjon

Det er hovedsakelig to punkter vi ønsker å ta opp når det gjelder å få en tettere solidarisk støtte for å styrke vår politiske posisjon i samfunnet.

Punkt én er å ha en klar og tydelig kommunikasjon mellom oss for å ivareta vår egen sikkerhet, helt uavhengig av hvor de forskjellige gruppene er organisert geografisk. Mye av utenomparlamentarisk arbeid skjer i store byer, hvor gjennomtrekk av folk kan være stor. Dermed det er på høy tid å ha en skikkelig lavterskel for å informere hverandre direkte om tvilsomme grupperinger, voldelige mennesker eller endringer i det politiske landskapet.

Det virker som at alle tar for gitt at alle kamerater bor i Oslo. Dette stemmer faktisk ikke. Det er mange som bor andre steder, både i storbyer og mindre tettsteder, og det er faktisk umulig å vite hva som skjer om ingen kamerater informerer om det. Dermed er solidarisk og transparent kommunikasjon, uten å ta for gitt hva folk vet og ikke vet, en tillitserklæring som ivaretar alles sikkerhet.

Så kommer andre punkt. Det er tydelig at, på tross av at livet skjer, folk i forskjellige aldre kan være involvert politisk i likesinnede grupper og kollektiver. Det er på høy tid å takke ja når kamerater inviterer til å bli kjent eller delta på aksjoner uten å mistenkeliggjøre eller rette pekefingre mot hverandre. Infiltrasjoner og muldvarper har alltid vært et problem, men vi trenger hverandre også. Så til alle under 30 som leser dette, husk at på tross av at noen av oss gamliser kan være røffe i kantene, har mange verdifulle erfaringer og kunnskap dere kan bygge deres aksjoner fra. Ikke fordi noen skal fortelle andre hva og hvordan de skal føre sine politiske kamper, men fordi andres kunnskap er gull verdt. Til våre gamliser over 40 år: Tålmodighet og omsorg må være styrende i vårt samarbeid med yngre generasjoner.

Våre kamper er blitt mer komplekse mellom analoge og digitale fronter, mellom nye tendenser og de klassiske gatetilnærmingene. Da må vi tenke på at vi alle har noe å bidra med, og det må være innafor å kunne være uenige uten å gå i strupen på hverandre.

Vi roper alltid om solidaritet, men dette er en handling vi må starte med å praktisere blant oss.

Samarbeid videre mellom kollektiver, grupper og individer forbi politiske partier

Å kunne samarbeide politisk innebærer derfor, fra mine egne erfaringer og refleksjoner sammen med kamerater de siste årene, å kunne gi hverandre rom til å feile, bygge videre og støtte hverandre.

Ingen har sagt at alle skal synge kumbaya og holde hverandre i hendene med blomster på hodet. Det som er viktig er å kunne samarbeide på en ryddig, etisk og respektfull måte ved å spille på hverandres styrker og støtte hverandre i våre feil. Vi må kunne snakke om politikk og tåle at vi er uenige, men alltid være klare på at vi har felles politiske mål.

Vi må også tåle at det ikke er alle som ønsker å samarbeide med politiske partier, fagforeninger eller andre statsstøttede grupper som streng tatt har andre politiske mål og strategier enn det vi tradisjonelt har.

I denne tiden med store klimaendringer, fascister av alle slag, økende autoritære selvstyrte grupper og politiske partier, stram økonomi og mer fiendtlighet, må vi kunne være pragmatiske og samtidig åpne for å samle oss. Å være realistisk betyr også å gi hverandre rom for å lære videre sammen. Motstanden bygger vi sammen, ett steg om gangen.