Haymarket-massakren – den anarkistiske historien bak 1. mai
1. mai er ikke bare en festdag eller fridag. 1. mai er arbeidernes internasjonale kampdag! Vi vil bruke dagen til å markere den kampen som foregår hver dag – hele året – men vi vil også minnes de som kjempet før oss: 1. mai er et resultat av 1800-tallets arbeiderkamper mot elendige arbeids- og levevilkår.
I 1880-årene ble Føderasjonen av USAs og Canadas Arbeiderorganisasjoner enige om å gjøre 1. mai 1886 til springbrett for gjennomføringen av åttetimersdagen. Massemøter ble avholdt overalt. Hetest gikk det for seg i de store byene, hvor hundretusener av arbeidere gikk i demonstrasjoner gjennom gatene. Arbeidsgiverne ble truet med omfattende streiker hvis de ikke gikk med på åttetimerskravet.
I Chicago utartet demonstrasjonen. De amerikanske myndighetenes beryktede brutalitet overfor den organiserte arbeiderbevegelsen fikk nærmest frie tøyler. Politiets maktoppbud førte til voldsomme sammenstøt med demonstrantene, og det utviklet seg snart til gatekamper mellom arbeidere og politi. Kampene fortsatte i flere dager og kulminerte i et voldsomt slag 4. mai 1886, da en politibetjent ble drept av en bombe og mange arbeidere drept og såret. Dette slaget ble senere kjent som Haymarket-massakren.
Etter urolighetene ble åtte redaksjonsmedlemmer i avisen «Arbeiter-zeitung» – ofte omtalt som Chicago-anarkistene – stilt for retten. Syv av dem, Samuel Fielden, Albert Parsons, Louis Lingg, August Spies, Adolph Fischer og George Engel ble uskyldig dødsdømt – til skrekk og advarsel for andre aktivister. Av de syv dødsdømte ble fire hengt, to fikk livsvarig fengsel, en begikk selvmord og kun én ble senere benådet. Den åttende medlem, Oscar Neebe, ble dømt til 15 år i fengsel.
I første omgang betydde det et tilbakeslag for åttetimersbevegelsen i USA. Først i 1888 kom spørsmålet igjen på dagsordenen, og det ble besluttet å la en ny åttetimerskampanje kulminere 1. mai 1890 – til minne om de falne kameratene i Chicago.
Den amerikanske landsorganisasjon AFL sendte i 1889 en representant til Paris for å delta i to internasjonale arbeiderkongresser. Her oppfordret han de europeiske arbeiderne til å demonstrere for åttetimersdagen 1. mai 1890, akkurat som deres amerikanske klassefeller, noe som vant stor oppslutning blant de tilstedeværende.
14. juli 1889 ble det besluttet å gjøre 1. mai 1890 til Arbeidernes internasjonale kampdag. Dagen skulle brukes som en manifestasjon av arbeiderklassens styrke og utgangspunkt for hele arbeiderbevegelsens kamp.
1. mai er en dag som er vunnet gjennom kamp – en dag hvor vi markerer de seirene som er vunnet, men – ikke minst – også en dag tiltenkt den videre kampen for et bedre samfunn!
