Plattform

Plattformen beskriver Motmakts generelle politikk og utgjør grunnlaget for medlemskap. Den ble sist endret på kongressen høsten 2010.

Del I: Hvordan vi har det

Motmakt er en anti-kapitalistisk og anti-autoritær organisasjon. Motmakts politiske plattform beskriver Motmakts generelle politikk og utgjør grunnlaget for medlemskap (jmf. Motmakts regler). I tillegg til denne generelle plattformen vil vi i fremtiden utvikle spesifikke strategier for en rekke forskjellige temaer (som f.eks. anti-sexisme, anti-rasisme og anti-militarisme; studentbevegelsen og arbeiderbevegelsen).

Kapitalismens grunnleggende kjennetegn

Menneskeheten er fanget i et autoritært samfunnssystem som har en iboende destruktiv egendynamikk: kapitalismen. Kjernen i kapitalismen er økonomisk fåtallsstyre.

Økonomisk fåtallsstyre

De få som kontrollerer samfunnets viktigste institusjoner – arbeidsplassene, studiestedene, bostedene og militærleirene – har aldri blitt demokratisk valgt. Slike udemokratiske samfunnsforhold er felles både for statskapitalismen (som i Sovjetunionen) og markedskapitalismen (som i Norge): På arbeidsplasser, studiesteder, bosteder og militærleire må flertallet underkaste seg autoriteter, delta i aktiviteter man blir fremmedgjort fra og tolerere økonomisk utbytting. Trosses autoriteten trues man av et bredt spekter av straffer – alt fra kjeft, dårlige attester og økonomiske tap til fengsel, tortur og død – avhengig av når, hvor og hvordan autoriteten trosses.

Interessemotsetninger

Menneskeheten er delt i to motstridende klasser: Overklassen og arbeiderklassen. Overklassen består av de rike kapitaleierne; samt de sjefene, offiserene og politikerne som mottar stor makt og rikdom for å administrere og beskytte de rike kapitaleierenes maktposisjon. Arbeiderklassen består av alle fremtidige, nåværende og forhenværende lønnsarbeidere som blir kontrollert av overklassen, samt de studentene, soldatene og arbeidsløse som er avhengig av inntekter fra deltidsarbeid, forsørgere eller velferdsordninger. Overklassens makt bygger på arbeiderklassens avmakt: Sjefene fratar arbeiderne kontrollen over arbeidsplassene og studiestedene, offisererne fratar soldatene kontrollen over kasernene og politikerne fratar innbyggerne kontrollen over samfunnet. Ved hjelp av denne makten fratar overklassen arbeiderklassen kontrollen over verdier arbeiderne skaper (gjennom bl.a. militærtjeneste, lønnsarbeide og skatter) for å berike seg selv (gjennom bl.a. aksjeutbytte, bonuser og lederlønninger).

Klassenes grunnleggende motstridende interesser fører til klassekamp: Arbeiderklassen har interesse av at overklassen innvilger så mye lønn som mulig for minst mulig arbeid, under best mulige arbeidsforhold; overklassen har interesse av at arbeiderklassen yter så mye arbeid som mulig for minst mulig utgifter til lønn og bedre arbeidsforhold.

Destruktiv egendynamikk

Under statskapitalismen er høyest mulig profitt ønskelig, siden målet med produksjonen er å berike overklassen. Under markedskapitalismen er høyest mulig profitt t.o.m. nødvendig, siden firmaer som ikke øker profitten sin riskerer å bli tvunget ut av markedet av konkurrenter. Denne egendynamikken – profittmotivet og den tilhørende konkurransetvangen – medfører en rekke katastrofale konsekvenser og fungerer uavhengig av hvilke partier som sitter på stortingett og hvilke eiere og sjefer som kontrollerer arbeidsplassene.

Kapitalismens konsekvenser

Kapitalismen medfører sult og fattigdom; krig og kriminalitet; utbytting, undertrykking og urettferdighet; og en stadig dypere global miljøkatastrofe.

Fremmedgjøring

Autoritære samfunnsmessige forhold resulterer i autoritære mellommenneskelige forhold: en fremmedgjørende kultur som reduserer mange av oss til passive tilskuere i våre egne liv, og skusler bort vårt menneskelige potensiale gjennom meningsløse aktiviteter. Fremmedgjøringen – å ikke ha kontroll over relasjonene til våre institusjoner, våre medmennesker og våre lyster – avler anti-sosial adferd.

Fattigdom, arbeidsløshet og økonomisk ustabilitet

Økonomiske prosesser som fattigdom, arbeidsløshet og økonomiske kriser overlapper og forsterker hverandre, og rammer arbeiderklassen hardest.

Fattigdom: Konkurransen mellom og innad i land skaper fattigdom. Fattige land preges av absolutt fattigdom: I land som ikke har nok politisk stabilitet, industriell infrastruktur og høyt utdannet arbeidskraft til å konkurrere om en begrenset mengde kapital på verdensmarkedet, kan befolkningen slitemed å dekke de nøvendige basisbehov.

I rike land er relativ fattigdom det mest utbredte: De som ikke har ferdigheter, erfaring og nettverk nok til å konkurrere om et begrenset antall heltidsjobber i arbeidsmarkedet, kan slite med å få råd til komfortprodukter(som feriereiser, fritidsaktiviteter og statusobjekter). I tillegg fører profittmotivet til at den materielle overfloden i disse landene må basere seg på en evig produksjon av behov, ettersom tilfredsstillelse vil minske profitten. Dette gjør at selv den høyeste materielle levestandarden kapitalismen kan frembringe er preget av fattigdom.

Arbeidsløshet: Siden arbeidsløshet fører til fattigdom i en av sine former (absolutt eller relativ), kan den brukes av kapitaleiere til å disiplinere arbeidere som jobber for dem. Siden det er vanskeligere for arbeidere å stille krav hvis det finnes mange som ønsker å ta over arbeidet deres har kapitalismen interesse av å opprettholde en viss arbeidsløshet, og siden kapitalismen er basert på ubytting av arbeidskraft, må firmaer tilby høyere økonomisk levestandard for de som jobber mye enn de som jobber lite.

Økonomisk ustabilitet: Siden kapitalistisk økonomi styres av profittmotivet, fører det som for de enkelte markedsaktørene er rasjonelle valg til irrasjonelle resultater for samfunnet som helhet. Dette gjør at kapitalismen jevnlig gjennomgår økonomiske kriser. Økonomiske kriser medfører økonomisk ustabilitet, sløsing med ressurser, arbeidsløshet og større klasseskiller.

Sexisme, rasisme og militarisme

Undertrykkelsesmekanismene sexisme, rasisme, nasjonalisme og militarisme utgjør selvstendige onder, samtidig som de overlapper og forsterker hverandre. Sammen hindrer de arbeiderklassen i å forene seg.

Sexisme (kjønnsdiskriminering): Siden penger medfører makt reproduserer kapitalismens kjønnede arbeidsdeling – der menn har hovedansvar for betalt lønnsarbeid og kvinner har hovedansvar for ubetalt omsorgsarbeid – et eldgammelt kjønnsrollehierarki: Maskulinitet dominerer femininitet. Kjønnsroller som truer den kjønnede arbeidsdelingen – skeivhet – havner nederst i kjønnsrollehierarkiet. Resultatet er en sexistisk struktur. Den sexistiske strukturen nødvendiggjør en sexistisk ideologi, som legitimerer undertrykkelse av alle som ikke følger de maskuline, monogame og heteroseksuelle normene.

Rasisme: Når kapitaleierne har utnyttet alle mulige måter å tjene penger på i sitt eget land, må de lete andre steder etter mer råvarer, arbeidskraft og markeder. Dette kalles imperialisme. Med imperialismen følger en rasistisk og nasjonalistisk struktur. Den rasistiske og nasjonalistiske strukturen nødvendiggjør en rasistisk og nasjonalistisk ideologi, som legitimerer statsmakt og utbytting basert på hudfarge, etnisk og nasjonal tilhørighet. Både rasismen og nasjonalismen forsterkes når stater går til krig.

Militarisme: Siden stater også må fungere som aktører på verdensmarkedet gjelder konkurransen også dem. Den økonomiske konkurransen om å sikre råvarer, arbeidskraft og markeder fører til militær konkurranse om å ha så dødelig militærteknologi og så lydige soldater som overhodet mulig. Resultatet er en militaristisk struktur. Den militaristiske strukturen nødvendiggjør en militaristisk ideologi, som legitimerer kommandostrukturer, hat og krig.

Økologisk ubalanse

Så lenge miljøødeleggelsene ikke i vesentlig grad forringer overklassens levestandard, vil den bruke økologisk uforsvarlige produksjonsmetoder når det gir større profitt. Under markedskapitalismen tvinges t.o.m. firmaene til å prioritere profitt fremfor miljø. Under markedskapitalismen tvinges t.o.m. firmaene til å prioritere kortsiktig privat profitt foran langsiktig samfunnsmessig tenkning. Dette fører til en ubegrenset vekst som ikke er kompatibelt med et begrenset miljø. Med veksten følger en konsumeristisk ideologi som legitimerer økologisk uforsvarlig forbruk.

Kapitalismens reproduksjon

Kapitalismen reproduseres ved hjelp av propagandaens og sosialiseringens overbevisningsmakt og politiets og militærets voldsmakt. Disse to typene makt fungerer i en vekselvirkning: Når overbevisningsmakten viser seg å være ineffektiv må overklassen i større grad ty til voldsmakten.

Overbevisningsmakt: Propaganda og sosialisering

Siden overklassen kontrollerer arbeidsplassene, studiestedene og militærleirene sosialiseres de fleste til å tolerere overklassens autoritet. I mange land hindres de fra å avsløre dette autoritære forholdet bl.a. på grunn av parlamentarisk propaganda og de mange distraksjonene både dagliglivets strev, underholdningsindustrien , rusmidler og religion skaper. Siden de fleste massemedier er styrt av firma eller stater – som overklassen kontrollerer – styrker massemediene overklassens overbevisningsmakt ytterligere. Denne overveldende overbevisningsmakten reproduserer kapitalismens autoritære samfunnsmessige forhold – underlegenhet, ignoranse, egoisme, osv. – i de aller fleste mellommenneskelige forhold – familieforhold, venneforhold, seksuelle forhold, osv. – og får kapitalismen til å fremstå som naturlig. Resultatet er at alternativ til kapitalismen for de fleste fremstår som umulig.

Voldsmakt: Politiet og militæret

Når arbeiderklassen blir klassebevisst og godt organisert, blir overklassen i økende grad nødt til å bruke statens voldsapparat: politiet og militæret. Politiets skjulte og forebyggende arbeide – overvåkning, kartlegging, infiltrasjon og provokasjon i aktivistmiljøer – går over i åpent og nedbyggende arbeide: Vold, og trusler om vold. Hvis arbeiderklassen bestemmer seg for å ta over det som burde tilhøre dem – arbeidsplassene – settes i verste fall militæret inn og klassekamp blir til klassekrig. Hvis arbeiderbevegelsen taper klassekrigen etableres ofte en totalitær stat (som i Russland 1921, Italia 1922, Tyskland 1933, Spania 1939, osv.). Dette viser tydelig kapitalismens kjerne: Et økonomisk fåtallsstyre bygd på rå vold.

Del II: Hvordan vi vil ha det

Rådssamfunnets grunnleggende kjennetegn

Motmakt arbeider for et frihetlig sosialistisk samfunnssystem som har en iboende konstruktiv egendynamikk: et rådssamfunn. Kjernen i rådssamfunnet er økonomisk demokrati.

Økonomisk demokrati

Samfunnets viktigste institusjoner – arbeidsplassene og bostedene – vil eies og styres av alle. På arbeidsplasser og i nabolag vil samfunnsmedlemmene inngå i frivillige fellesskap som bygger på direkte-demokratiske råd. Arbeiderrådene vil koordinere produksjonen, mens nabolagsrådene vil forvalte lokalsamfunnet. Disse rådene vil gå sammen om å danne føderasjoner på lokalt, regionalt og, til slutt, internasjonalt nivå. De lokale rådene vil være kjernen i dette samfunnet, og samfunnsmedlemmene vil myndiggjøres i disse gjennom å utøve direkte innflytelse på beslutningene de påvirkes av, i den grad de selv blir påvirket av beslutningene. Resultatet vil være en verdensomspennende føderasjon – et rådssamfunn – med et iboende interessefellesskap (slik vi så kimen av i bl.a. Russland 1917, Tyskland 1918, Italia 1919, Spania 1936, Ungarn 1956, Chile 1973, Portugal 1974, Iran 1979 og Polen 1980).

Interessefellesskap

Produksjonsprosessen er i sin natur sosial: Alt vi trenger for å produsere (arbeidslokaler, arbeidsredskaper, infrastruktur, osv.) er resultatet av utallige menneskers arbeid gjennnom flere generasjoner, de ulike industriene er tett sammenbundet i en global økonomi, og produsentene er både avhengige av hverandres råvarer, halvfabrikata og ferdige produkter og hverandres tjenester, fagkunnskaper og ferdigheter. Derfor vil produksjonsmidlene og produksjonsresultatet – i likhet med produksjonsprosessen – få en samfunnsmessig karakter: Alt vil tilhøre alle. Dette vil medføre interessefelleskap: Alle vil ha interesse av å forbedre arbeidsredskapene, arbeidsmetodene, arbeidsfordelingen og arbeidsmiljøet.

Konstruktiv egendynamikk

Når arbeidsplassene eies av alle vil målet med produksjonen være å tilfredsstille samfunnets behov og det vil være gjensidighet – ikke motsetning – mellom den enkelte og fellesskapet. Denne egendynamikken vil medføre en rekke positive konsekvenser.

Rådssamfunnets konsekvenser

Rådssamfunnet vil medføre muligheten for felles rikdom og stabilitet; fred og harmoni; fellesskap, frihet og rettferdighet; og sist, men ikke minst: en økologisk bærekraftig utvikling.

Myndiggjøring

Egalitære samfunnsmessige forhold vil resultere i egalitære mellom-menneskelige forhold: En myndiggjørende kultur som opphøyer oss til aktive deltagere i våre egne liv, og realiserer vårt menneskelige potensiale gjennom meningsfulle aktiviteter. Myndiggjørelsen – å ha kontroll over våre egne liv, og muligheten til å nå de målene vi setter oss – vil avle sosial adferd.

Rikdom, sysselsetting og økonomisk stabilitet

Økonomiske prosesser som rikdom, sysselsetting og økonomisk stabilitet vil prege og styrke rådssamfunnet, og vil gange hele befolkningen likt.

Rikdom: Rådssamfunnet vil øke menneskehetens produktivitet ved å fjerne en rekke hindringer: Formålsløse industrier, yrker og arbeidsoppgaver; arbeidsløshet som lar arbeidsvillige gå virkesløse; fremmedgjøring som undergraver arbeidsgleden og arbeidsinnsatsen; lover og ordninger som begrenser tilgang til kunnskap og kultur; fiendtligheten mellom kapitalismens konkurrererende produsenter og fraværet av demokratisk planlegging. Samtidig vil produksjonens mål være å tilfredsstille behov, i stedet for å skape dem, noe som i kombinasjon med den økte produktiviteten vil muliggjøre både reduksjon av arbeidstiden og en formålstjenlig fordeling av arbeidsproduktene: Produkter det er overskudd av vil bli gratis og produkter det er underskudd av vil bli rettferdig fordelt.

Sysselsetting: Siden arbeidsproduktene vil tilfalle alle vil rådssamfunnet ha interesse av full sysselsetting, og siden rådssamfunnet vil være egalitært vil alle garanteres lik økonomisk levestandard, uavhengig av hvor mye man arbeider.

Økonomisk stabilitet: Siden profittmotivet vil opphøre med kapitalismen, og tilfredsstillelsen av menneskelige behov vil være det som styrer produksjonen under rådssamfunnet, vil det ikke lenger finnes økonomiske fordeler for enkeltaktører som har skadende følger for samfunnet. Det vil ikke lenger være et skille mellom hva som er rasjonelt for enkeltpersoner, og hva som er rasjonelt for samfunnet. Resultatet vil være en effektiv og stabil økonomi.

Sexismens, rasismens og militarismens tilbakegang

Undertrykkelsesmekanismene sexisme, rasisme, nasjonalisme og militarisme vil ikke lenger ha et materielt grunnlag under rådssamfunnet, og vil følgelig avta.

Sexismen (kjønnsdiskrimineringen): Siden det vil tilrettelegges for at omsorgsarbeidet i større grad kan tilfalle et fellesskap som vil bestå av likestilte kvinner og menn, og siden alle vil garanteres lik økonomisk levestandard, vil sexismens materielle grunnlag opphøre. Resultatet vil være frihet for alle uavhengig av kjønn, kjønnsrolle og seksualitet.

Rasismen: Siden rådssamfunnets administrative struktur vil være en internasjonal føderasjon hvor ressurser deles likt og solidarisk mellom alle verdens regioner, vil det ikke finnes et materielt grunnlag for imperialismen, og dermed heller ikke noe materielt grunnlag for nasjonalisme og rasisme.

Militarismen: Siden det ikke lenger vil finnes hverken stater eller kapitalistisk konkurranse vil det ikke eksistere et materielt grunnlag for militarismen. Hvis det mot formodning først skulle bryte ut kriger vil militærapparatene – både antallsmessig og utstyrsmessig – være drastisk redusert og risikoen for sivile tap vil reduseres betraktelig. Resultatet vil være en verden preget av fred.

Økologisk balanse

Siden målet med produksjonen vil være tilfredsstillelsen av menneskelige behov, og ikke profitt, vil det ikke eksistere et materielt grunnlag for konsumerisme, og siden alle vil ha interesse av å forbedre arbeidsredskapene, arbeidsmetodene, arbeidsfordelingen og arbeidsmiljøet vil de også ha interesse av å gjenopprette økologisk balanse. Dette kan lede mot en verden preget av økologisk balanse.

Rådssamfunnets tilblivelse

Rådssamfunnet kan bli til ved at en storstilt streikebevegelse tar form som en rådsbevegelse.

Fra streikebevegelse til rådsbevegelse

Arbeiderbevegelsen kan stanse kapitalismen ved å forenes i en internasjonal generalstreik, ta kontroll over produksjonsmidlene og danne råd: Arbeiderråd som koordinerer produksjonen; soldatråd som forsvarer rådssamfunnet; og innbyggerråd som forvalter lokalsamfunnet. Disse bør gå sammen lokalt i frivillige arbeider-, soldat-, og innbyggerføderasjoner, og raskest mulig føderere seg på regionalt og internasjonalt nivå. Øverste instans bør være innbyggerføderasjonen: Det eneste organet som inkluderer hele befolkningen.

Rådssamfunnets umiddelbare oppgaver

Rådssamfunnets umiddelbare oppgaver vil være å konsolidere, styrke og utbre rådene; å sørge for en effektiv produksjon og rettferdig distribusjon som sikrer befolkningens grunnleggende behov; og å etablere et folkelig forsvar som får sitt politiske mandat av innbyggerføderasjonen og er basert på frivillig tjeneste, selvdisiplin, og valg og rotasjon av offiserer. For at rådssamfunnet skal overleve må rådsbevegelsen spres internasjonalt.

Spredning av rådsbevegelsen

Siden kapitalistiske stater med enkelhet kan knuse isolerte rådssamfunn, må rådsbevegelsen spres over hele verden, oppløse all makt som ikke strømmer ut fra direkte-demokratiske råd, og fullbyrde demokratiseringsprosessen.

Del III: Hvordan vi kommer oss dit

Rådsbevegelsene har hittil endt i nederlag. For å unngå fremtidige nederlag trengs en sterk, internasjonal arbeiderbevegelse, basert på solidaritet, direkte demokrati og direkte aksjon. Vi må være med å bygge en slik bevegelse med utgangspunkt i vårt eget lokalmiljø. Når en rådsbevegelse oppstår må den overbevises om at rådene ikke bare bør være kampinstitusjoner som vinner gjennom krav, men kjerneinstitusjoner i et frihetlig sosialistisk rådsamfunn. Historien viser at selv små – men sterke – organisasjoner kan ha kritisk innflytelse på rådsbevegelser. Det er derfor avgjørende at de frihetlige organisasjonene har vokst seg sterke før en rådsbevegelse oppstår.

I mellomtiden kjemper vi – her og nå – mot alle former for undertrykking. I bevegelsene mot undertrykking arbeider vi for solidaritet, direkte demokrati og direkte aksjon.

Solidaritet

Bevegelsene må kjempe for undertryktes kollektive interesse: Et angrep på én er et angrep på alle. Det er i vår egeninteresse å yte solidaritet og å stå sammen.

Arbeiderbevegelsen er den bevegelsen som kan forene undertrykte i kampen for rådssamfunnet: De aller fleste undertrykte er avhengige av lønnsarbeide, og som arbeidere er de avhengige av å stå sammen med alle andre arbeidere. Arbeiderbevegelsen har også et strategisk fortrinn: Den har makten til å effektivt vinne begrensede reformer innad i kapitalismen, stanse kapitalismen en gang for alle og til å starte opp produksjonen under frihetlige vilkår. Vi må derfor aktivt bidra til å bygge arbeiderbevegelsen og hindre at den splittes på grunnlag av fag, alder, hudfarge, kjønn, seksualitet, nasjonalitet, religion, partipolitikk, el. a.

Synet på revolusjon – skillet mellom reformistisk og revolusjonær politikk – skal heller ikke få splitte arbeiderbevegelsen: Den må stå samlet, ikke støte fra seg arbeidere på grunnlag av synet deres på revolusjon. Først når en revolusjon inntreffer og det ikke er noen vei tilbake må vi arbeide for at bevegelsen tar et klart revolusjonært standpunkt og fyllbyrder det den har startet.

Direkte demokrati

Arbeiderbevegelsen er fanget i en autoritær organisasjonsform, i form av toppstyrte og byråkratiske fagforeninger, der de på toppen ofte har mer til felles med arbeidskjøperne enn arbeiderne: i likhet med arbeidskjøperne har de makt over arbeiderne og tjener ofte mer enn arbeiderne. Fagforeningstopper passiviserer arbeiderklassen, og bidrar dermed til å opprettholde kapitalismen. Skal rådsbevegelsen kunne lykkes må arbeiderne skape en ny bevegelse av, med og for arbeidere, fri for autoritære organisasjonsformer og fagforeningstopper. Middelet er direkte demokrati:

Når mulig stemmes det direkte på saker fremfor personer. De som velges til å utføre oppgaver kalles mandathavere. Oppgavene deres bestemmes av medlemmene og beskrives i skriftlige mandat som mandathaverne er forpliktet til å følge. Mandathavere har ingen privilegier og har ikke flere viktige mandat samtidig. Mandatene er korte, og går på rundgang. De kan tilbakekalles med øyeblikkelig virkning.

Vi kjemper for direkte demokrati både i arbeiderbevegelsen – og i undertryktes bevegelser generelt – så vel som i den frihetlige bevegelsen: Vi må her og nå gjenspeile det samfunnet vi kjemper for, ved å benytte direkte demokrati. På den måten viser vi ved eksempelets makt at en annen måte å organisere seg på er mulig og bygger samtidig det nye samfunnet innen skallet til det gamle.

Direkte aksjon

Pampeveldets aktivitet på vegne av undertrykte må opphøre. Ekte frihet kan kun vinnes med undertryktes egenaktivitet: De undertryktes frigjøring må være deres eget verk. Siden kapitalismen er hinsides moral må også moralske appeller til kapitalismens autoriteter opphøre: Friheter gis ikke – de tas. Undertrykte må tvinge gjennom kravene sine selv, gjennom direkte aksjoner som f. eks. sabotasje, boikott, streik, blokade og okkupasjon.

Vi sprer teoretisk forståelse for solidaritet, direkte demokrati og direkte aksjon gjennom diskusjoner, publikasjoner, arrangementer, osv., men det viktigste er å spre praktisk forståelse gjennom eksempelets makt: En bevegelse som skaper enhet og samhold ved hjelp av solidaritet, myndiggjør mennesker ved hjelp av direkte demokrati og vinner konkrete krav ved hjelp av direkte aksjoner har sterk overbevisningskraft og vil bringe oss mot det endelige målet: Et frihetlig sosialistisk rådssamfunn.