Opprør og Ikke-vold - Anmeldelse av Shon Meckfessels "Non-Violence Ain't what it used to be"

Aktivister blokkerer en vei i Oakland. 2016

Å lese Shon Meckfessels bok «Non-Violence Ain’t What It Used to Be» er som å stirre inn i en etterlengtet, nærmest perfekt samtale om mål og middel, taktikk og strategi i sosiale bevegelser.

Mecfessel trekker like mye på akademiske ferdigheter som på aktivisterfaring for å presentere sylskarpe innsikter om vold, ikke-vold og sivil ulydighet. Boken har ikke alle svarene, men stiller så å si alle de riktige spørsmålene. Mens boken hovedsakelig forholder seg til USA, er det mange lærdommer som kan overføres til norske forhold. Særlig når det gjelder antifascisme er det mye å hente.

Boken er en tilpasning av Shons doktorgradsavhandling, noe dessverre undertegnede mener at den bærer litt for mye preg av. Spørsmålene som reises er viktige og den akademiske sjargongen, særlig i andre halvdel av boka, kan frastøte enkelte lesere som enten ikke behersker engelsk på et avansert nivå eller som rett og slett ikke liker denne type akademisk tekst.

Bokens målgruppe er først og fremst aktivister og andre som er interessert i diskusjoner rundt opprør, opptøyer og ikke-vold som strategier for sosial endring. Om man er blant dem som hovedsakelig beskjeftiger seg med å kommentere hva andre gjørm fremfor å gjøre noe selv finner man lite her. Shon Meckfessels motivasjon for å skrive boken gjøres eksplisitt tidlig. Det stammer fra en frustrasjon over tendensen til snakke om både «voldelige» og ikke-voldelige midler som om de fungerte ved «magi».

I «Non-Violence Ain’t What It Used to Be»er det ingen abstrakte prinsipielle diskusjoner om hvorvidt målet helliger middelet. Isteden diskuteres det hvorvidt noen konkrete midler er akseptable for å oppnå noen konkrete mål. Om man har opplevd samme frustrasjon som Shon, vil boken være et friskt pust og en kilde til inspirasjon. De fleste liberale floskler avfeies kort. Men det er interessant å se at andre vies mer tid til. En poengtert kritikk av ideen om at vold kan begås mot eiendom bemerker seg som et høydepunkt her.

Ikke-vold er ikke hva det en gang var.
Som tittelen indikerer er et av hovedpoengene Meckfessel vil fram til at språk og retorikk rundt ikke-vold har forblitt statisk over en tid der, forholdene og forutsetningene for aktivisme har endret seg betydelig.

I fraværet av muligheten til å ta i bruk samme metoder som de som forbindes med Martin Luther King jr og The Southern Christian Leadership Conference har sosiale bevegelser de siste årene lent seg på en strategi basert på dialog og samkjøring med statsmakten. Markeringer finner sted langt fra de man forsøker å påvirke og arrestasjoner er et velkoreografert rituale. Helst skal ingen plages av en demonstrasjon. Taktikker som sit-ins (okkupasjon) og blokkering av trafikk og ferdsel omtales ikke bare som radikalt, men for radikalt til å være effektivt på tross av at det var akkurat igjennom disse taktikkene ikke-volds ikoner som Martin Luther King og Ghandi vant frem. På den måten har «ikke-vold» som tidligere var en militant strategi for hvordan man vant krav i en konflikt, endret mening til å bety «ikke-konflikt».

Hva har endret seg?
Blant forfatterens hovedfunn i boken er at ikke-voldelig direkte aksjon var avhengig av faktorer som et forholdsvis nytt, stort og relativt monolittisk pressevesen. Ved å ta i bruk statsmaktens tendens til å svare på deres aksjoner med spektakulær politibrutalitet kunne borgerrettighetsbevegelsen danne slagkraftige narrativer igjennom massemedia. En annen faktor som gjaldt både India og USA var bevegelsens voldspotensiale. Det glemmes ofte at ikke-voldelig sivil ulydighet ikke var det eneste som definerte sekstiårene. De var også preget av hyppige opptøyer med ødeleggelse av eiendom og sammenstøt med politiet. Mens media og kritikere ofte pekte på rase-opptøyer som et eksempel på minoritetsbefolkningens barbariske natur, skjønte statenes ledere at de hadde mer å tjene på å innfri enkelte krav.

Borgerrettighetsbevegelsen kunne bruke denne situasjonen til å presse fram sine krav med henvisning til opprøret de kunne forvente om de ikke ble innfridd, og lederne hadde en «ansvarlig» aktør de kunne innfri krav ovenfor uten å fremstå svake. På denne måten komplementerte «voldelige» midler som opptøyer og fredelige sivil-ulydighetsaksjoner hverandre. Mens dagens floskel er at opptøyer «fjerner oppmerksomhet fra saken» brukte 60-tallets ikke-voldelige aktivister opptøyer for å understreke sine poeng. For Lyndon B. Johnson var valget mellom Martin Luther King og Malcolm X veldig enkelt. Men det var Malcolm X som gjorde det enkelt.

Ingen av disse faktorene er lenger gjeldene. Politibrutalitet gjør ikke lenger skam på makthaverne. De politiske kravene som fremmes er nasjonale fremfor regionale og retter seg mot politikere og tilskuere som ikke definerer seg som motsatsen til et «bakstreversk sør». Den etablerte pressen er blitt enda mer monopolisert, men mindre nødvendig i takt med den fremveksten av sosiale medier og sympatiserer dessuten i mindre grad med sosiale bevegelser. Både fredelig protest og voldelige opptøyer har blitt gjort vanskeligere i møte med et mer militarisert politivesen og gjennomgripende overvåkningsapparat.

Igjennom å se på slike endringer i forutsetningene ikke-voldelig sivil ulydighet forklarer Shon Meckfessel på en overbevisende måte hvorfor dagens amerikanske sosiale bevegelser har tatt andre valg.
Moderne bevegelser som Black Lives Matter (BLM) forholder seg svært lite til de gamle massemediene, men lykkes likevel med stor og bred oppslutning. I motsetning til aktivister av den gamle skolen bruker BLM svært lite ressurser på å brande seg som ikke-voldelige og ser ut til å avfeie vold/ikke-volds dikotomien. Der Martin Luther King jr definerte seg som et alternativ til opptøyer, brukes det idag mindre ressurser på å kontrastere midler innad i bevegelser. Isteden sees de på forskjellige uttrykk for et ønske om rettferdighet. Uten mulighet til å overbevise med skam, må man overbevise med makt.

«Non-Violence Ain’t What It Used to Be» er en nøye utforsket, overbevisende argumentert og inspirerende kilde til kunnskap for aktivister som vil lære mer om mål, middel, taktikk og strategi. Boken krever dessverre avanserte engelskkunnskaper og evnen til å oversette amerikanske lærdommer til norske forhold, men ikke bare god, men kritisk lesning om man er interessert i sosiale fremskritt.

Boken kan kjøpes hos AK press eller av Shon Meckfessel direkte når han selv presentere boken på Litteraturhuset 22. August klokken 18:00.