Narkomane er også mennesker!

Dagens narkotikapolitikk, eller rettere sagt mangelen på sådan, har som hovedfokus å fortrenge de narkomane fra bybildet. Myndighetene ønsker ikke at disse narkomane, uflidde og kledd i filler, skal forstyrre oss på vei til og fra jobb eller handleturer.

Lite solidarisk
Norge har verdens høyeste levestandard. I 2010 lå vi på toppen av FNs liste for menneskelig utvikling. Ofte blir Norge kalt verdens beste land å bo i. Til tross for dette er Norge det landet i Europa med flest overdoser per innbygger. Dette er rett og slett skammelig! Vi har råd til å bygge signalbygg og operahus i marmor, men tar oss ikke råd til å ta vare på de svakeste i samfunnet. Den rødgrønne regjeringens narkotikapolitikk bygger ikke på den solidaritet som Arbeiderpartiet og andre partier på venstresiden påberoper seg. Veldig lite gjøres for å bedre levekårene til de narkomane, fordi det er kjent at dette ikke vinner stemmer. Det gjøres altså ikke ut ifra et ønske om å hjelpe de svakeste i samfunnet.

Det sies at ansvaret ligger hos kommunen, og på papiret stemmer det. I virkeligheten skyver kommunene imidlertid ofte ansvaret over på pårørende, og de avhengige ender opp som kasteballer i systemet. Regjeringen må da kunne klare å legge ned retningslinjer for oppfanging og oppfølging av narkomane.

Ute av syne, ute av sinn?
Årlig brukes flere titalls millioner på å bekjempe synlig salg av narkotika i Oslos gater. Politiet tar de sluttbrukerne de ser, men sjelden bakmenn og kurerer. Mange av kurerene som tast gir grundig informasjon om bakmenn for å få strafferabatter. Disse tipsene blir likevel sjelden fulgt opp. Politiet skylder på manglende ressurser. Trass i pengebruken er narkotika stadig en del av bybildet i Oslo, så ikke bare er politikken basert på et veldig lite humant standpunkt – den er også veldig lite effektiv. Dette vitner om en feilprioritering og en svært feilslått politikk.

Hvert år, rett før turistene kommer strømmende til Oslo, rydder politiet Plata. Denne årlige storrengjøringen av Plata i Oslo er et utslag av denne feilslåtte poltikken. Formelt skal politiet fjerne synlig salg av narkotika på og rundt Plata, men som med mye annet er realiteten en helt annen. Riktig nok får politiet tatt et lite antall selgere, men den store konsekvensen av opprydningen er at de narkomane blir drevet vekk fra Plata og rett i armene på private sikkerhetsselskaper. Disse har ingen interesse i å behandle de narkomane på en human måte, hvilket stadig resulterer i at narkomane blir jaget og mishandlet. Politiets hardhendte behandling gjør at private sikkerhetsvakter tør gå enda lengre i sin mishandling. Spyling på vinterstid og annen fysisk vold er ikke ukjent for de narkomane i Oslo.

En gang narkoman, alltid narkoman?
Det snakkes mye om hvor lange køer det er på rehabilitering i Norge. Sant nok, det er for få plasser til rehabilitering, og det er altfor vanskelig å komme inn. Det det derimot ikke snakkes så mye om, er livet etter rehabilitering. Mange som kommer ut av rehabilitering kommer ut uten noe å gå til, bortsett fra det miljøet de allerede kjenner. Mange vil da falle tilbake til dette miljøet, og rehabiliteringen vil være nytteløs. Man har en slags tro på at man kan gjøre folk rusfrie, for at de deretter uten videre skal klare seg selv når de slippes ut igjen. Sånn er det ikke.

Selv for de som ikke faller tilbake til det gamle miljøet er livet etter rehabilitering hardt. I jobbmarkedet blir tidligere narkomane diskriminert og sliter med å skaffe arbeid. Ofte blir de sett på som en sikkerhetsrisiko i og med at de har vært involvert i ulovlig handel. Ressurssterke mennesker blir oversett på grunn av feil de har gjort i fortiden. En skal da ikke lide for sine mindre heldige valg hele livet? Et tilbud om jobb og at noen forventer ting av en, kan gi mange tidligere narkomane muligheter til å skape en større sosial sirkel der rusmidler ikke er dagligvare. Videre kan jobb gi mening og verdighet som er ethvert menneskes rett.

Hvilke tiltak som skal iverksettes for å hindre tilbakefall er diskutabelt, men det er helt tydelig at det kreves mer enn bare avrusing for at noen skal kunne holde seg rusfrie. Det kreves vilje fra samfunnet rundt, og aksept for at noen har gjort enkelte valg.

Narkotikapolitikk er ikke renovasjon!
Narkotikapolitikk er ikke noe som dreier seg om å rydde opp i byens gater. Det er ikke en kosmetisk operasjon politikere kan bruke for å redde sine egne skinn. Narkotikamisbruk er ikke et problem man kan skyve under teppet eller sette på en buss ut av bykjernen. Reell bistand og rehabilitering må prioriteres. I tillegg må samfunnet omstruktureres slik at det ikke er nødvendig å ty til narkotika for å flykte fra virkeligheten. Det er vår plikt som medmennesker å bygge denne verdenen. Ikke fordi norske byer skal få rene og ryddige fasader, men fordi narkomane er mennesker de også. Mennesker som fortjener menneskeverd og selvfølelse på lik linje med alle oss andre.